Stikkordarkiv: tjøme løpeklubb

Når Supermann løper maraton

«Av og til, må Supermann ned på bakken, og løpe i gatene som en vanlig mann » (nytt jungelord, i sagaen om «Supermann løper maraton»)»

Lørdag 7.april 2018 går inn i historiebøkene som en dag litt utenom det vanlige. Dette var dagen da de som var i Holmestrand fikk se selveste Supermann løpe maraton!

Når Supermann løper maraton, hvilken målsetning har han da?

Etter en høst og en vinter med god trening, var målet for Holmestrand Maraton klart: Følg 3:30 ballongen så lenge det lar seg gjøre! Holder det inn blir det kanskje ny pers, ryker det etter 30km blir det fortsatt en god tid. Dagens sidekick, John fra Tjøme Løpeklubb, ble i bilturen på vei til Holmestrand overbevist om at han skulle slå følge med Supermann så lenge det lot seg gjøre.

Fartsholderne er lette å finne, med ballong over hodet (til den eksploderte mot et gjerde), og med en fargesterk oransje tskorte. Så da var det bare å stille opp ved starten, og finne ballongen!

Supermann ligger godt an, rett i rygg på 3:30 ballongen
Supermann ligger godt an, rett i rygg på 3:30 ballongen

 Spent Supermann

Det var med en viss spenning i kroppen jeg tok av meg overtrekksklærne, og kledde på meg kappen. Hvordan ville de andre rundt meg reagere på at selveste Supermann hadde tatt turen til Holmestrand? Jeg måtte ikke vente mange sekunder på svaret:

Det var bare smil, hyggelig latter, glade blikk og hyggelige kommentarer hvor enn jeg snudde meg! Foreldre kom bort med barn og ville snakke, og andre løpere klappet meg på skulderen! God stemning!

Første sentrumspassering etter 7 km

Selve løpet består av 2 justeringsrunder i sentrum på 1km hver, etterfulgt av 8 runder á 5 km – med andre ord masser av tid til å se byen, og at publikum lett får følge løperene. Det er 3 mat/drikkestasjoner strategisk plassert rundt i løypa, så man har god tilgang på næring.

Supermann i Holmestrand maraton
Supermann og sidekick John i godt driv!

Tissepause som Clark Kent

Etter halve løpet var man nødt til å tre av på naturens vegne. Den største utfordringen var da å få av drakten, siden den var festet med en glidelås i ryggen. John hjalp med å zippe ned, kappen ble slengt til siden, og man sto der i bar overkropp og gjorde sitt fornødne – til stor forlystelse for de som løp forbi. Eller som en kommenterte: «Trodde du skulle skifte til Clark Kent og fullføre løpet som det ;-)»

For å hente igjen 3:30-ballongen var Superman og sidekicket nødt til å fly i lav høyde, og de neste 2 km gikk unna på 4:32 og 4:36 var dagens to raskeste km unnagjort, og vi var igjen samlet med ballongen.

30k – Supermann henger på!

Jeg blir alltid like glad, og overrasket, når klokken piper for 30km. Det sies at det er nå et maraton virkelig begynner, siden alle energilagre i kroppen begynner å tømmes. Heldigvis er det jo Supermann vi snakker om denne gangen, og han vet, klok av skade, at det lønner seg å ta drikke og mat på alle tilgjengelige stasjoner, samt kjøre på med gels så ofte man klarer. Blir man sulten er det for sent!

Akkurat på dette stadiet av løpet var formen knallgod, beina svarte som de skulle, hodet var lett og ledig, og alle forbipasserende fikk en hilsen Supermann verdig. Faktisk føltes det som jeg bokstavelig talt fløy avgårde!

Supermann i Holmestrand maraton
Supemann i lav høyde etter ca 30km, fortsatt lett og ledig i formen! Foto: Geir-Morten Hansen

Kryptonitt i beina?

Men hvor lenge var Adam i paradiset? Hvor lenge klarer Kal-El (aka Supermann) å holde seg unna kryptonitten? Vel, ca 34 km er vel svaret. For på nest siste runde, da vi startet oppoverbakkenen ved togstasjonen, da var det som om beina hadde løpt gjennom ren kryptonitt. De tunge tankene traff hodet som en slegge, beina ble blytunge, og mørke skyer truet den mentale horisonten. Utsikten til en kjapp avstikker til venstre, der de har både boller og kaffe, var umåtelig fristende. Samtidig viste klokken at sub 3:30 var innen rekkevidde, og dermed også mulighetene til ny personlig rekord.

På magisk vis (og godt hjulpet av publikum, medløpere, funksjonærer som hadde Cola og sjokolade, samt en gel) slapp beina sakte men sikkert opp, skyene lettet litt, og de tunge tankene ble skjøvet langt vekk. Bit tenna sammen, Supermann – neste runde er siste runde! Her er det om å gjøre å tenke positivt!

Supermann i Holmestrand maraton
Rett i brystet, bit tenna sammen – snart klart for sisterunden!

Lukten av seier

Siste runden er alltid «lett» mentalt, da du vet at nå er det ikke langt igjen! Tanker som «siste gang over her» – «siste gang opp denne bakken» og «nå er jeg på toppen, bare ned igjen» er utrolig deilig å kjenne på! Det er nå man tenker på alle langturene man har hatt, alle løpeturer i vær og vind, all glede, all smerte og alle timene man bruker på dette – for å oppnå målet sitt! Følelsen fra toppen og ned, da vi raste bort mot siste drikkestasjon var majestetisk. Så lenge beina hang med inn nå ville vi komme under 3:30!

Det begynte å bli tynt i rekkene, mange som hadde merket tempoet vi har holdt de siste timene. Passering 1 km igjen ser jeg på klokken at den ligger på ca 3:24, altså 6 minutter til å kommer seg inn under 3:30 – noe som burde gå med en snittfart på 4:57 så langt i løpet! Vi løper over siste parti med grus, kommer inn ved fergekaien, løper langs Hydro, og ser målseilet rett foran oss!

De aller siste kreftene blir mobilisert, og et unisont jubelbrøl ljomer over Holmestrand i det Supermann krysser mållinjen! Sub 3:30 – og målet var oppnådd!

Supermann i Holmestrand maraton målgang 3
Så glad blir man når man har klart målsetningen sin på maraton!

Norsk rekord!

Jeg kommer i mål, og ser ned på klokken. 3:28 lyser i mot meg. Jeg blunker, og ser én gang til – det står fortsatt 3:28 der! Ny personlig rekord på maraton OG norsk rekord på maraton iført Supermanndrakt! DEN så jeg ikke kommer 🙂

Jeg rekker å ta en liten seiersrunde rundt meg selv, før jeg får medaljen rundt halsen! Mer fornøyd mann skal du lete lenge etter:

Seiersintervjuet

Med medaljen om halsen henger jeg på knærne mine, og feller noen gledestårer. Jeg puster tungt noen ganger, og får faktisk spørsmålet» Hva føler du nå?». Der sto Jarlsberg avis og intervjuet meg, hele intervjuet kan leses her.

Supermann i Holmestrand maraton Tønsbergs Blad

«Med rød flyvende kappe løp han som en virvelvind gjennom Holmestrands gate til stor jubel fra barna. Påfunnet angrer han ikke på.»

Supermann i Holmestrand maraton etter målgang
Seiersintervjuet – utført av Jarlsberg avis

Etter intervjuet var det flere som ville ha bilde, og en ekte Supermann sier selvfølgelig ikke nei til det 🙂 For hvor ofte ser man egentlig Supermann løper maraton?

Marianne til venstre på bildet var ikke snauere enn at hun tok 3.plassen blant kvinner, Gratulerer med pallen!!

Supermann løper maraton under Holmestrand maraton etter målgang
Marianne, 3.plass blant kvinner, Supermann og Johan, alle kom inn på 3:28!

Oppsummert var dette en fantastisk fin dag i Holmestrand – kanskje Norges beste maratonløp? Funksjonærene er fantastiske, løypa er rask, publikum heier, andre løpere heier – og været var perfekt!

Jeg har definitivt ikke løpt her for siste gang – og kanskje ei heller siste gang som Supermann?!?

Holmestrand Maraton – takk for meg!

Supermann løper maraton under Holmestrand maraton
Når Supermann løper maraton under Holmestrand maraton blir det fest!

Oslo Maraton 2016 – med livesending underveis!

Det er noe eget med Oslo maraton. Jeg vet ikke om det er det at jeg føler jeg løper på «hjemmebane», den fantastiske måten å se alle endringene i byen på, eller rett og slett bare den gode stemningen som alltid er der som appellerer mest – men uansett var jeg atter en gang klar før start, for 5 år på rad!

Fantastisk stemning i startområdet

Nytt av året var at jeg løp med mobil, og faktisk livesendte underveis på Facebook! Målet for dagen var å komme seg gjennom, ha en fin opplevelse, og hjelpe Kjell til å bryte 4-timers grensen. Bjørn fra Tjøme Løpeklubb hadde funnet ut tidligere i uken at han også var påmeldt, så han stilte «uforberedt» på maraton, og satset på å komme seg gjennom han også!

Med strålende sol, svak bris og 15-16 grader ved start lå forholdene til rette for en fantastisk dag i Oslo. Bare se første stemningsvideo her:

Vi la oss i det store feltet som løper med 4-timers ballongen i det starten går, og småpratet og lo litt i det starten hadde gått. Her skulle humøret holdes oppe!

Første tur på Aker Brygge

Løypa begynner etterhvert å bli kanskje velkjent, der vi løper fra Rådhusplassen, gjennom Vika og ned til Skøyen, før vi snur og løper langs E18 tilbake til Aker Brygge. Her kommer vi da inn i folkemengden igjen, og siden klokken nærmet seg 10 var det allerede god stemning langs løypa! Her har du stemningsrapport fra ca 7 km, legg merke til det gode humøret til Kjell:

…og som en liten bonus ble jeg faktisk fotografert i det jeg livesender underveis, og som dere ser holdt vi oss godt samlet enda 🙂

livestreming-langs-aker-brygge
Passerer Aker Brygge mens jeg kommenterer direkte på videoe – no guts, no glory!

 Stille i utkanten

Etter menneskemengden på Aker Brygge og rådhusplassen kommer man ut til Operaen og Sørenga, etter å ha løpt rundt festningen. Her er det relativt lite mennesker ute, naturlig nok. Det som er gøy er at det er her man for første gang møter de som er foran/bak deg i løypa, og det er da man kan heie på andre man kjenner – det er alltid stas! Tilbake fra Sørenga runder man igjen ved Operaen, før vi løper rundt Botanisk Hage. På runde 1 er det sjeldent noe problemer her, men på runde 2… Mer om det senere 🙂

På vei ned fra Botanisk Hage så vi for første gang Beate i Tjøme Løpeklubb, som løp sitt første maraton! Hun så uforskammet pigg ut, og vi hoiet som bare det da vi så henne! Så bar det ned til sentrum igjen, og opp Karl Johan! Siden det bygges i Stortingsgaten fikk vi løpe Karl Johan både opp og ned, gøy for tilskuere, veldig gøy for oss som løper! Igjen var det frem med mobilen for å filme litt, vi var jo tross alt nesten halvveis, og ingen hadde noen nevneverdige problemer enda! Og i det vi løp ut i Vika igjen dundret Jahn Teigens «Mil etter mil» fra et stereoanlegg i en av leilighetene vi løp forbi – sånt blir det stemning av!

Veggen nærmer seg

Når jeg kjører til Oslo for å løpe kjenner jeg alltid det kribler litt ekstra i magen når vi passerer Hjortneskaia, og skiltet som sier 27 km. Det er her det virkelig begynner å kjennes, man har løpt i ca 2,5 timer, kroppen begynner å merke det. Det er en drikkestasjon etter 25km med sportsdrikke og vann + bananer, og like etterpå kommer det kaffe og cola fra Ali Kaffe, knall for å få kroppen i gang igjen! Det er nå man feltet begynner å sprekke opp, så vi jobbet hardt for å holde oss nærme 4-timer ballongen. Som dere ser av videoen er jeg litt mindre snakkesalig akkurat nå, det er vondere inni kroppen enn jeg kanskje gir uttrykk for 🙂 Men et maraton skal ikke være godt!

«Trønderfest» før Botanisk Hage

Fra 27km til ca 35km var det blytungt. Det er nå vi igjen løper rundt Sørenga, og her «sloss» man med seg selv og asfalten. Jeg gjorde mitt beste for å holde humøret oppe, og skravlet med Kjell så ofte jeg kunne. Fullt fokus på å komme seg gjennom de neste km, det er her det virkelig begynner! Og så, rett før 35 km, så løsnet det i kroppen, energien kom tilbake og humøret steg betraktelig! Det begynner å bli skikkelig tynt i rekkene rundt 4-timer ballongen, og mange henger med hodet. Da klarer jeg ikke la være å sjekke stemningen litt, prøve å løfte humøret på de andre, vi har tross alt bare én motbakke igjen! Så var er vel da mer logisk enn å dra igang litt «rai rai» mens man løper maraton?!?

 

Siste innspurt

Bjørn måtte slippe da det var ca 4 km igjen, det var helt tomt i kroppen sa han. Nå er vi kanskje bare 10 stk som løper med 4-timers ballongen, og Kjell har virkelig våknet! Vi får i oss drikke på siste stasjonen, og gjør oss klare for siste tur opp Karl Johan! Stemningen er fantastisk, publikum ser slitne maratonløpere, og bærer oss frem så godt vi kan! Det brenner under beina, krampen sitter nesten i legger og lår, og kroppen skriker etter hvile. Men vi har bare 1-2 km igjen, og her skal det kjempes hele veien inn! Jeg titter hele tiden på klokken, vi har kontroll på under 4-timer! Vi runder rundt Akershus Festning, nærmer oss den blå målløperen, og ser på hverandre – smiler, ler, og tar et godt tak rundt skuldrene på hverandre! Kjell gir meg en kjempeklem i det vi passerer mål, og jeg hikster ut «vi klarte det!» Klokken stoppet på 3:59:43, og målet om Sub 4- timer på Oslo Maraton er bestått!

Her kan du se hvor glad man blir av å klare det!

Etter målgang er det bare å få i seg mat og drikke, gå av seg den værste krampetendensen, og snakke med andre om den fine opplevelsen! Oslo maraton 2016 var en høydare uten like, der alt spilte på lag; været, løypa, kroppen og funksjonærer! Vi sees igjen!!

Og som en liten kuriositet, for min egen del: Jeg stilte til start i NM-klassen, og dermed er jeg «offisielt» blant de 100 best rangerte maratonløpere i Norge… Statistikk kan brukes til så mangt 🙂

Målgang Oslo maraton 2016
Såååååå glad blir man når man lykkes med SUB4 timer på maraton!

Skjærgårdsløpet 2016

På søndag løpes sommersesongen i gang på Tjøme. Da går ærverdige Skjærgårdsløpet Verdens Ende av stabelen, et løp som har en fantastisk ramme rundt seg. Start og mål er på Verdens Ende, og i løpet av turen løper man forbi Torås fort, Tjøme radio, snuser mot Moutmarka (og sikkert en drøss med mygg, fluer og annet i skogen).

Vi (jeg er med i arrangementkomiteen i år) har lagt opp til en veldig snill løype, selv om det er noen bratte stigninger som må forseres. Det blir mye grus og stier, noe asfalt. Rammene rundt løpet kommer til å bli fantastisk, spesielt med målgang i «folkehavet» på 1000-års stedet på Verdens Ende.

 

skjærgårdsløpet - sti retning havna hotell
sti retning havna hotell
skjærgårdsløpet - stien inn mot mål
stien inn mot mål
skjærgårdsløpet - sti traktorvei og grus
sti traktorvei og grus
skjærgårdsløpet - målgang 1000års stedet
målgang 1000års stedet

Det er fortsatt noen ledige plasser igjen, meld deg på her før det er for sent!

påmelding skjærgårdsløpet 2016
påmelding skjærgårdsløpet 2016

For øvrig har Øyene plukket opp pressemeldingen jeg sendte ut, den kan du lese her

En fin dag i Holmestrand

Holmestrand maraton består av en rundløpe på 5 km som løpes 8 ganger. Selve løypa går gjennom sentrum, brygga, og bak Hydro, noe som fører til at det er mye publikum ute, og man hele tiden ser andre løpere.

Målet for årets første skikkelige langtur var egentlig bare å kose meg, og ha en fin opplevelse. Alt under 4 timer er en fin bonus, så her var det bare om å gjøre å finne 4-timers ballongen (fartsholder), og holde meg der.

Jeg fant ballongen rett før start, og der ble jeg.

4 blank ballongen på vei ut av bildet, jeg ligger like bak
4 blank ballongen på vei ut av bildet, jeg ligger like bak

Siden målsetningen for dagen var relativt labre, så klarte jeg faktisk å nyte store deler av løpet. Funsksjonærene rundt omkring var i kjempehumør, og det var usedvanlig god tilgang på mat og drikke underveis – her var det nesten umulig å gå i kjelleren!

Første runde var felles med halvmaraton-gjengen, deretter løp vi en ny «justeringsrunde» før vi slapp løs på hovedrunden vi skulle løpe 8 ganger. Det var nå moroa egentlig begynte, for uansett hvor man var i løypa, så man noen andre løpere som enten var foran eller bak deg. Og siden vi var relativt mange fra Tjøme Løpeklubb var det hele tiden kjentfolk som jeg både kunne motivere, og som motiverte meg!

Halveis i Holmestrand Maraton

Etter ca 2 timers løping (og passering halvveis) begynte det å bli tynnere i gatene i Holmestrand, da det stort sett bare var maratonløpere igjen. Heldigvis kjente publikum sin besøkstid, og var flinke til å heie ved passering. Én dame sto faktisk på balkongen sin og heiet på oss hver eneste runde, så hun sto minst 5 timer ute og så på folk som løp forbi på lørdagen! Noen burde gi henne en medalje!

Den berømte veggen man ofte møter rundt 30km kom aldri denne flotte lørdagen. Jeg vet ikke om det var humøret, innstillingen, alle drikkestasjonene, eller bare dagsformen som gjorde det, men dette var dagen da det aller meste stemte! Ingen kramper, ingen problemer, og et hode som bare elsket hvert sekund (mener jeg å huske i ettertid, men da er jo alle negative tanker glemt for lenge siden)!

Ække så vondt som det ser ut som! (tror jeg da)
Ække så vondt som det ser ut som! (tror jeg da)

Spurtrunden

Da vi var omtrent midtveis på runde 7 skjønte vi at om vi økte tempoet bittelittegranne, så rakk vi å passere startstreken før 5km og 10km løperne skulle ut på sine runder. Her var det snakk om over 800 løpere som skulle ut. Vi holdt unna, og fikk et jubelbrøl av uante dimensjoner (og drøssevis med high-five) da vi passerte, skarve 15 sekunder før bølingen ble sluppet løs! Deilig følelse!

Bare én runde igjen!
Bare én runde igjen!

Starten på «spurtrunden» gikk nok noe raskt, for det er ikke bare-bare å holde igjen når friske bein kommer i rasende fart bakfra!  En kjapp titt på klokken tilsa at både tiden var god, og pulsen var under kontroll, så her gikk det etter alle solemerker mot en god og kontrollert tid. Etter 41km sa fartsholderen at hun skulle holde igjen, i tilfelle det kom noen flere maratonløpere bak, siden vi tross alt hadde 3-4 minutter å gå på for å komme oss under 4 blank. Jeg hadde fortsatt gode bein, og gav bånn gass (i den grad man har noe gass å bånne etter ca 41.000 meter!). Siste km inn gikk unna på drøyt 4:45, og jeg fant enorm motivasjon i å ta igjen mange som var i ferd med å avslutte sin 5 km – jeg hadde jo tross alt løpt 7 runder á 5km før de satte i gang!

Følelsen av å krysse målstreken er alltid emosjonell, og denne dagen var intet unntak. 3:56 var klart bedre enn dagens målsetning, men det rareste var at jeg satt med følelsen av at jeg fint kunne løpt en runde eller to til, for så god føltes faktisk kroppen! Sterke bein og sterkt hode skal man ikke kimse av! Og jeg gleder meg allerede til Holmestrand maraton 2017, neste år skal jeg løpe enda raskere 🙂

For øvrig har klubben skrevet en liten artikkel om holmestrand maraton, den kan leses her.

Norges gladeste maratonløper?!?
Norges gladeste maratonløper?!?

 

Når ull blir til gull

Oslo Maraton 2015

Det er få ting som kan måle seg med å løpe maraton i Oslos gater – spesielt for en hjemvendt utflytter! Derfor var forventningene store, og formen god, da jeg kjørte retning Oslo på torsdag.

Vi skulle en liten tur på IKEA, og der begynte plutselig hosten å komme, stemmen begynte å sprekke, og halsen murret. Hva var dette for noe?

Dagen før dagen

Fredag morgen var det ingen stemme å spore, hosten hadde satt seg, og brystet var blytungt! Hva gjør man da? Jo, man spør Facebook! Og Facebook hadde svar!

Gode tips fra Facebook
24 kommentarer med kjerringråd, bør bli frisk av mindre 🙂

Etter å ha dyttet i meg det som fantes lovlig tilgjengelig av c-vitamin, ingefær, sitron, honning og annet snacks var det bare å prøve å sove litt, for å se om formen var bedre på lørdag. Vi kan vel late som den var det 😉

Raceday

Havregrøten ble inntatt til frokost, løp til t-banen og hadde allerede glemt lommebok, sportsdrikke og banan. Godt som gull… Heldigvis er det enkelt å få tak i både mat og drikke nede i byen, så næringsinntaket var i det minste på plass.

Rett før start traff jeg på en kjenning fra Bislett 50K, nemlig André. Han har fullført Norseman siden sist vi snakket sammen, så vi hadde mye å prate om! Stilte oss opp sammen i pulje 1, og la på sprang da startskuddet gikk.

Selve løpet

De første 3-4 km gikk overraskende bra. Vi lå langt foran 3:30 ballongen, beina kjentes gode, pusten var god (potte tett i nesa da), og enn så lenge var tankene like lyse som det fantastiske høstværet vi løp i! Men hvor lenge var Adam i paradiset?

Jeg kjente allerede ved Skøyen (ca 5 km) at brystet var tettere enn det burde være, og kroppen ikke var helt på lag med hodet og ønskene mine. Men vi biter tennene sammen, ignorerer alt som ikke kjennes «riktig ut» og gir gass videre.

I år skal Oslo maraton ha skryt. I fjor var det helt krise, da vi ikke fikk annet enn drikke underveis. DET hadde de endret på i år! Samtlige drikkestasjoner hadde bananer tilgjengelig, vi fikk vann, sportsdrikke, cola, redbull, kaffe&cola og til og med kjeks underveis. Helt supert! Og stasjonene var aldri mer enn 5-6km fra hverandre, så det var god tilgang på næring underveis!

Tilbake til løpet, der jeg og André prater og koser oss gjennom Oslos gater. Publikum var flinke til å heie i år, stemingen var god, og beina var lette (bare ikke brystet). Vi passerte 21k på ca 1:46 (gratulerer med ny pers, André!), noe som estimerer sluttid på ca 3:32, og med en god spurt kan det bli ny pers.

Kjelleren

Så var det dette med den mørke, dype maratonkjelleren da… Når brystet gir etter, beina verker, og hodet ikke vil – da er det bare å prøve videre så godt man kan! Første stopp kom etter 22km, da fikk André krampe i ryggen, og vi tok det rolig (dette var et skikkelig lagsamarbeid!) Etter 24km stoppet vi under broen på Skøyen, for å slippe opp skolissene. André ymtet frempå at jeg kunne løpe, men jeg kjente at det var bare å glemme, denne kroppen ville ikke mye!

Drikkestoppen etter 27km ble første av mange (alle) de resterende drikkestoppene vi gikk gjennom. Faktisk sto vi helt stille og drakk, og ruslet videre til magene roet seg ned.

Siste passering rundt Aker Brygge og Rådhusplassen var litt magisk i år, da det var utrolig mye mennesker ute som heiet og jublet. Akkurat nok til at vi kom oss videre!

Etter 30km var André ute av kjelleren, akkurat i tide til at det var plass til meg der nede! Heldigvis var han flink til å prate meg gjennom det, fokusere på positive tanker, samt distrahere meg når det var som mørkest (gulpet opp banan og sportsdrikke minst 3 ganger langs løypa). Og plutselig var vi på løypas høyeste punkt – Tøyen. Nå var det bare 4 km igjen til mål, dette skulle vi klare!

Målgang med stil

Da vi kom inn i kvadraturen og hadde litt over 2 km igjen sto Ellen, William og mamma. Jeg ga de en god klem, og sa at de må komme seg mot målstreken, så ser jeg de igjen der. Som sagt så gjort, jeg løp opp Karl Johan, rundt Stortinget, og opp siste bakken ved Hansken og ned mot Rådhusplassen. Der ropte mamma, og sa at Ellen og William sto lengre ned i veien.

Under 200 meter før mål løftet Ellen William over gjerdet, og gav han til meg. Jeg bar han på armen nedover, mens folk jublet og klappet. Siste 50 metrene satte jeg han ned ved siden av meg, tok han i hånden, og vi løp i mål sammen – mens folk klappet og ropte «heia!». Tårene mine rant, og William hadde stjerner i øynene. Rett etter målgang klarte jeg ikke annet enn å holde rundt han, og takke han for at han ble med de siste metrene. Kroppen skavl, og tårene rant. André fikk også en god klem som takk for turen – vi klarte det sammen! Og jaggu ble det ikke ny pers på han også, 3:54 kom vi inn på – anstendig tid for 2 slitne herremenn!

Etter målseilet får man medalje rundt halsen, før tilbudet om mat og drikke for en gangs skyld var ypperlig! Boller, kjeks, bananer, saltpølse, iskaffe var bare noe av det vi kunne forlyste oss med! Og da gjør det ingenting at krampene kom jagende én etter én etter målgang, og jeg til slutt lo på meg kramper i magen fordi de satt så mange andre stedet!

Hvilken følelse sitter jeg så igjen med etter løpet? Jo, formen var knallgod, men når man blir forkjølet er det lite man kan gjøre med det. Derfor er jeg stolt og glad etter årets løp, jeg klarte å skyve unna de negative tankene (litt ihvertfall) og heller fokusere på å ha en fin tur i Oslo – noe det så til de grader ble!

 

Stolt og glad - kom meg gjennom!
Stolt og glad – kom meg gjennom!

Oslo Maraton, vi sees igjen – jeg har noe uoppgjort med deg tidsmessig! Hvem er med i 2016?