Stikkordarkiv: ny pers

Som en hamster i bur

Har du noen gang lurt på hvordan en hamster i bur har det? Når det løper rundt og rundt  på hjulet sitt? Vel – det har jeg testet nå etter 92 runder (!) i kjelleren på Bislett!

Galskapen er bekreftet...
Galskapen er bekreftet…

«Romantikk» i kjelleren

Selveste Valentines Day lørdag 14 februar kl 14:30 sto jeg klar på startstreken til å gjøre noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre: nemlig løpe et ultramaraton. Et ultramaraton var i dette tilfellet beskjedne 50km, rundt og rundt og rundt i kjelleren i Bislett. Kan det bli mer romantisk enn det? Ikke hvis du spør joggeskoene mine…!

Startområdet og matserveringen
Startområdet og matserveringen – null problem å få i seg næring

 Opplevelsen

Hvordan er det egentlig å løpe 50.000 meter i en kjeller på en løpebane en lørdag? Jo, det skal jeg si deg:

Det går faktisk overraskende bra! Det var ingen stressing, ingen dårlig stemning, snarer en meget god tone løperne i mellom, og humor til tider! Når man skal løpe så lenge, og banen er 546 meter lang, så møtes man igjen og igjen og igjen. Dette skaper et spesielt samhold løperne i mellom, og vi nikker og smiler og snakker til hverandre og gir tommel opp ved passering!

I tillegg hadde Bislett Alliansen gjort en hinsides god jobb med å tilrettelegge for løperne! Det var laget en egen spilleliste på Spotify, der vi kunne legge til den musikken vi ønsket å høre på underveis. Det var satt opp sikkert 60 meter med bord der vi kunne sette fra oss mat og drikke vi trengte selv, og i enden av alle disse bordene sto det til enhver tid sportsdrikke, vann, cola, energidrikke, kjeks, bananer og sjokolade. Og etter 2,5 timers løping kom de med brødskiver til oss!

I tillegg var det en eminent speaker som hele tiden holdt oss oppdatert på antall runder, hvordan det lå an med de beste, snittider og annen informasjon som er greit å få med seg (estimert slutttid for eksempel). Og det var en skjerm ved målområdet som vi passerte hver runde, der man kunne se antall runder løpt, avstand, tid, plassering og mer. Så da gjør det ingenting at hodet overhodet ikke fungerer etterhvert, selv enkel matte blir supervanskelig!

Runde etter runde

Siden det var så lett å få i seg næring gikk jeg aldri helt i kjelleren (bokstavelig talt da!). Målet var å fullføre de 92 rundene på under 5 timer, noe som tilsvarer en fart på 10km/t eller ca 3:16 pr runde på stadion. Jeg la meg på et fornuftig tempo de første rundene, og kjente at dette føltes greit! Rundene bare fløy avgårde, og uten at jeg hadde tenkt noe mer over det hadde jeg plutselig passert godt over 20 runder, og 1,5 time løping! Hvor ble tiden av?

Slik gikk det i runde etter runde. Passet på å drikke senest hvert 20 minutt, samt få i meg banan eller sjokolade. Planen fungerte ypperlig, og de første milene gikk unna på ca 59 minutter for mila og 1:56 for 20 km. 30 km ble passert på 2:55, og fortsatt fungerte kroppen som den skulle! Jeg hadde jobbet mye mentalt før denne konkurransen på det monotone det er å løpe runde etter runde, noe som gav gode resultater!

Starnummer til Bislett 50 km
Starnummeret til Bislett 50 km

40 km ble passert på 3:53 og maraton (mitt 5. maraton!!) på ca 4:10. Ingen topptid akkurat, men klart innenfor målet om å komme under 5 timer på 50 km. Etter 79 runder (en runde etter maraton og 4:15 løpt) kjente jeg at jeg var sliten. Dyktig sliten! Heldigvis kom speaker meg til unnsetning og informerte om at det «bare» var 13 runder igjen (på dette tidspunktet klarte jeg ikke å regne 2+2 engang!), og jeg tok meg litt ekstra cola, sjokolade og energidrikk for å holde helt inn!

Følelsen da jeg passerte runde 91 og speaker sier «dette er spurtrunden, gi gass nå!» var enorm! Jeg fant uante krefter dypt inni kroppen, og gav deg jeg orket, noe som faktisk resulterte i min raskeste rundetid for dagen, på under 3 minutter! Jeg kom meg over målstreken, stoppet klokken, lente meg på knærne – og tårene kom. Jeg hikstet og hostet, og var så sliten så sliten, men samtidig så stolt!

Fullført 50 km
Fullført 50 km selfie! Litt sliten 🙂

Rakk å gå bort til speaker og takke for hjelpen, møtte Anders og ga han en veldig god klem, før Ellen og William kom gående. Gleden ved å se familien var enorm og veldig emosjonell!

Var for sliten til å sjekke klokken, men fikk beskjed om at tiden ble 4:55:59, godt innenfor målet om 5 timer! Sesongmål 1/3 var dermed i boks, og jeg hadde fullført min 5 maraton og mitt første Ultramaraton! Stolt som en hane!

Konklusjonen

Bislett 50km tskjorte ble utdelt etter målgang!
Bislett 50km tskjorte ble utdelt etter målgang!

Hva blir så konklusjonen på dette?

For det første kan vi trygt slå fast at man på alle måter er ivaretatt underveis av løpet, med mat, drikke og support fra de som jobber der! De holdt jo søren meg på fra morgen til kveld!

For det andre, ultramaraton går fint, så lenge man løper rolig, og ikke tenker hverken på avstand eller tid – og at man har trent litt på forhånd selvfølgelig!

Vil jeg gjøre dette igjen? Jeg sier det samme som jeg sa rett etter målgang (etter at jeg var ferdig med å hikste fra meg) at svaret er et utvetydig: JA!

Så mitt spørmål til deg: Blir du med meg neste år?!?

Sliten far med sønn på armen i kjeller´n der jeg tilbrakte 5 timer rundt og rundt
Sliten far med sønn på armen i kjeller´n der jeg tilbrakte 5 timer rundt og rundt

 

 

New York Marathon 2014 – del2

I det vi forlot startslusen og startet på Verrazano Narrows Bridge ble vi møtt av vindet – og for en vind det var! Kraftig nordavind, som dyttet alle løpere på høyre side av broen! Kastene fra vinden var så kraftige at bakbenet ble blåst inn i forbenet, så jeg holdt på å spenne ben på meg selv på annenhvert skritt jeg tok… Meget spesielt å oppleve! Eneste lydene man hørte på broen var ulingen fra vinden, og klapring fra mange mange mange tusen joggesko! Faktisk løp vi på begge sider av broen, OG i etasjen under! Og akkurat i det vi passerte midten av broen tittet jeg nordover, mot New York City skyline, og det eneste stedet solen skinte akkurat da var på Frihetsstatuen – kunne dette være et tegn?

Starten har gått!
Starten har gått! – første bro skal forseres!

Heldigvis går det greit å komme seg av broen, og en kjapp titt på klokken viste at jeg holdt meg godt innenfor den tiden jeg skulle ligge på i starten. Planen var å holde igjen litt i starten, for så å øke når vi kom oss litt mer i le av bygningene.

Enden av Verrazana Narrow
Enden av Verrazana Narrow

Brooklyn – 5km til 22 km

Etter 5 km møtes alle løperne for første gang, for å samlet starte forseringen av Brooklyn.

Løping gjennom Brooklyn - en 8 km rett strekning!
Løping gjennom Brooklyn – en 8 km rett strekning!

Den enorme massen av mennesker som løper sammen gir deg enormt med energi – uansett hvilken vei du ser, fremover, siden, bakover – så er det tusenvis av andre løpere ute! For ikke å snakke om tilskuerne – amerikanerne er utrolig flinke OG ivrige til å heie! De har plakater, blåsere, flagg og kostymer – og alle heier på alle! Ekstremt høylydt! Faktisk er første møte med dette allerede i det vi løper av første broen, og den første som står der sier «Yeah! Go! You look great! Come on, wave 1!!» Motiverende!

Vi løp opp 4th avenue de første 8 km i Brooklyn. En rett aveny (noen små høydemetre opp og ned bare), og gatene bare ropte «løp fort – dette kan du!» I tillegg får man drikke hver eneste mile (1,6 km), der man kan velge mellom Gatorade og vann – så om du mister en stasjon er det ikke lenge til neste! Jeg vet ikke om det var ly for vinden (holdt meg mest til høyre), menneskene eller bare det at jeg så til de grader hadde dagen, som gjorde at jeg formelig fløy avsted! Jeg synes klokken pep i ett sett, da jeg raste forbi kilometer etter kilometer med sterke ben! Faktisk passerte jeg første 5 på 24:37 og første 10 på 48:56 – her gikk det unna!

Passeringspunktet på 10 miles, 16 km
Passeringspunktet ved 10 miles, 16 km

 Fanklubben

Rett før vi entret Williamsburg hadde vi to 90-graders svinger på hver side av Lafayette Avenue – her var det liv! Langs løypa var det ca 300 liveband som spilte forskjellig musikk, og området vi var i nå var det storband og gospel for alle penga! At folk løper med musikk kan jeg ikke fatte og begripe, stemningen og musikken langs løypa er jo mer enn nok for å drive en fremover i et rasende tempo!

Beford Avenue - snart møter jeg fanklubben
Beford Avenue – snart møter jeg fanklubben

Vi hadde avtalt før løpet at Ellen, William, Magnus, Anne Lene og Nora skulle stå like ved der vi bor, i Bedford Avenue. Så da jeg nærmet meg området la jeg meg til venstre, så de lettest mulig skulle se meg. Jeg følte meg på dette tidspunktet lett som en fugl, og bare fløy avsted! Jeg så fanklubben sekundet før de så meg, og hvor sprek jeg var etter 18km kan du se her:

Magnus hadde en Gel til meg, Anne Lene sto med plakat, og Ellen og William fikk et kyss hver før jeg løp videre – såpass må det være!

De neste 5 km var det bare å koste på videre, kroppen var sterk, hodet var på plass og beina var bedre enn noen gang! Atpåtil var det noen som delte ut bananer, så jeg fikk tak på en av de, og tygget i meg litt næring: 21km ble passert på 1:42:56, 2 minutter foran skjema til 3:30!

Første føling

Etter 14 miles, ca 22,5 km sa de ved drikkestasjonen at dette var «last drink before the bridge» – Queensboro Bridge. Vi var nemlig nå i Queens, dagens 3 bydel (og ja, kjenningsmelodien til Kongen av Queens summet svakt i bakhodet på dette tidspunktet)

Queensboro Bridge er lang. Og kjip. Og lang. nevnte jeg lang? Først en seig motbakke, som virker som en halv evighet som aldri gir seg, mens vinden uler inn fra siden. Kryper så godt jeg kan inntil den svette svensken som er foran meg, inntil luktesansen min har fått nok og jeg legger meg på siden av han igjen. Kjenner jeg begynner å bli litt stiv i beina… Altfor tidlig i løpet til det…

I det vi har (endelig) nådd toppen og begynt nedløpingen mot Manhattan og 1st Avenue begynner det å høres en lav summing, som sakte stiger høyere og høyere. Vi går inn i en 90graders sving og møter en vegg – en vegg av mennesker! Lyden er øredøvende, det er som alle akkurat har fått beskjed om at de har vunnet 1.premien i Lotto! Aldri noensinne har jeg opplevd maken – tusenvis av fremmede som heier som gale, driver deg frem med «you look great», «you can do this» og «you´re my hero!» Får ståpels bare av å tenke tilbake på det! Tidenes inspirasjonsløft for å koste på videre!

Endelig var vi på Manhattan, og endelig fikk vi løpe opp 1st Avenue! De neste 5,7 km skulle vi rett nordover (inn i vinden), og her var det muligheter for virkelig å strekke beina!

1st Avenue - bygd for fart!
1st Avenue – bygd for fart!

Midtveis opp 1st Avenue fikk vi utdelt Gels, for nå skulle den berømte veggen forseres! Grabbet til meg 2 stk og drakk grådig – kjente at dette var akkurat det jeg trengte nå! 30 km merket ble passert på 2:26:58, 3 minutter foran skjema – men alle som har løpt en maraton vet at det er nå det begynner

Tunge ben

Akkurat i det klokken piper for 30km kjenner jeg at beina begynner å føles som bly som løper gjennom sirup. Vi er en liten km unna Bronx, som er toppen av løypa, og det var nå jeg skulle sette inn støtet – etter planen da. Jeg tenker at dette er en mentalt greie, her må det jobbes knallhardt for å komme videre. Høyre fot – venstre fot, gjenta. Sterk i beina, dette er en illusjon. Heldigvis slipper beina etter under 2 km, og en titt på klokken viser at det ikke kostet meg mange sekundene – bare masse mentalt å jobbe seg gjennom veggen. Jeg visste den kom, for det gjør den alltid, men man vet bare aldri hvordan den kommer. Løper over broen til Bronx og føler at dette faktisk er dagen!

I det vi kommer over broen inn i Bronx står det en meget energisk mann og kommer med oppløftende kommentarer til oss alle «Welcome to the Bronx, you look great man» sier han (kanskje til meg?!?) «Thank you, feels good to be here!» svarer jeg – og han smiler og gir meg tommel opp! Jeg føler meg uovervinnelig!

Ut fra Bronx
Ut fra Bronx

Vi er bare en kort svipptur innom Bronx før vi løper ned til Manhattan igjen. Nå skulle vi endelig få vinden i ryggen – særlig! Ved 35km tar jeg en kopp Gatorade fra drikkestasjonen, men akkurat i det jeg skal til å tømme den ned i halsen kommer en plakat flygende og treffer meg i hånden, så kopper flyr avgårde. Ingen drikke på meg ved denne stasjonen  – kunne det være et tegn?

Vi løper videre ned 5th Avenue retning Central Park. Passerer 105th Street og løper inn i Museum Mile. Bare 5 km igjen nå! Jeg legger meg tett ved siden av to damer, som løper med startnummer det står «pace runner» på, og de holder et skilt det står 3:30 på. «We´re one minute ahead» sier de. Jeg klamrer meg til håpet – dette går virkelig veien! Leggene og lårene begynner å bli litt såre og stive, men dette skal da virkelig holde hele veien inn!

Første krampe

Vi blir drevet frem av folkemengden som står i gatene «almost there!» skriker de. Inn i Central Park, og herregud så mye mennesker! Vi passerer 38 km, tiden er på min side. Klokken piper igjen, 39 km er passert. Da skjer det som ikke skal skje: det napper litt i kneet – det napper masse i kneet – venstre ben lystrer ikke, alle muskler spenner seg, og krampen setter seg. «nei, ikke nå!» tenker jeg mens jeg banner høyt. Blir tvunget til å gå – dette kan da virkelig ikke skje nå! Flere løper forbi, klapper meg på skulderen, spør hvordan det går. Jeg finner frem en Gel, suger grådig i meg væsken, biter tenna sammen og prøver å jogge videre.

Central Park - nærmer oss mål!
Central Park – nærmer oss mål!

Kommer meg til 40 km, klokken piper igjen. Siste km gikk på 5:20, men jeg har fortsatt 12 minutter på meg til å klare sub3:30. Jeg merker distansen, merker tempoet. Det gjør vondt – skikkelig vondt – overalt! Klarer å fokusere på at det er dette jeg har trent for, dette jeg vil, dette jeg har drømt om! Ikke pokker om jeg gir meg nå!

Smerte er veien til målet

Beina lystrer såvidt – jeg jobber knallhardt for å komme meg fremover! Klokken piper igjen på 41 km, 1,2 km igjen. «Last Mile» skriker publikum – jeg er nesten i mål! Rekker akkurat (igjen) å tenke at dette går, i det beine hugger tak i meg igjen, og kneet svikter under meg. Noen støtteskritt må til før jeg stopper helt igjen. Slår knyttneven i beinet, banner, ber beinet samarbeide. Er så kort igjen, dette må jeg da klare! Får stablet sammen det siste jeg har av krefter, løper rundt hjørnet på nedsiden av Central Park, og det er så mye mennesker! Tenker at dersom én eneste amerikaner til sier «you look great» skal jeg be han dra dit pepper´n gror, evt «løp sjøl, gubbjævel». Smerten er konstant, beinet vil ikke samarbeide. Krampen ligger og lurer, og napper til på hvert 3.skritt. Jeg gjør alt jeg kan for å ignorere det, smerte er midlertidig, stolthet varer evig!

Endelig ser jeg målstreken foran meg! Jeg samler det siste jeg har av krefter, og ser mot himmelen. Det er sol, blå himmel – og jeg har nesten fullført New York Marathon 2015! I det jeg krysser målstreken kysser jeg ringen, og sender varme tanker til Ellen og William som er med på galskapen min. Jeg stopper klokken og ser ned på den. Igjen. Og igjen. Og igjen. Jeg blunker tungt, med fuktige øyne. Klokken viser 3:29. Er det mulig?!? jeg klarte det!!!

Målområdet New York Marathon, i Central Park
Målområdet New York Marathon, i Central Park

Stabler meg videre etter målseilet, går bort til en funksjonær som gir meg en medalje over halsen, tar meg i hånden og sier «Congratulations man, you did it» Jeg takker mens tårene triller, jeg er så sliten, så sliten  –  men utrolig stolt! For et øyeblikk!

New York Marathon 2014 finisher! Enormt stolt øyeblikk!
New York Marathon 2014 finisher! Enormt stolt øyeblikk!

Vi går videre mot bagasjeområdet, og får med oss en matpose med eple, drikke, saltstenger og energibar. Perfekt for å få i seg næring etter målgang! Jeg får hentet bagasjen min, skiftet til tørt tøy, og halter mot utgangen. Har fortsatt nesten 20 gater jeg må gå ned igjen før jeg kommer til der Ellen og gjengen står, men jeg går med rak rygg og et stort smil! Alle som går forbi gratulerer hverandre (noe jeg opplever hele resten av dagen, uansett hvor jeg går – dette er tydeligvis enormt for Amerikanerne også!) og finner til slutt Ellen, William, Magnus, Anne Lene og Nora. Får en god klem, får en cola og målet er nådd!

Jeg fikk løpe New York Marathon, jeg mestrer mine indre demoner, jeg holdt hodet kaldt i vinden, og jeg kom meg såvidt under 3:30 – en perfekt dag! Og hva var noe av det første jeg sa da jeg møtte familien? Jo, «kan jeg gjøre dette igjen?!? 🙂

Som en kuriositet kan jeg nevnte at jeg endte på plass 4152 av over 50.000 løpere, så jeg er med andre ord bedre enn 91,5% av alle som stilte til start! Jippi!

Oslo maraton 2014 – bedre enn fryktet!

Det er stille – fryktelig stille – rundt rådhusplassen litt over 09 lørdag 20 september. Det er overskyet og 9 grader. En nervøs far tripper langs skinnegangen, mens sønnen hans kommer og tar hånden hans. «pappa løpe?» spør gutten. «Ja, pappa skal løpe langt» er det nervøse svaret fra far. «Heia pappa!» sier gutten…!

På vei til start oslo maraton 2014
På vei til starten

Dette var dagen med stor D i kalenderen ved sesongstart. Oslo Maraton 2014 –  42.195 meter på asfalt, i hjembyen min Oslo. Tiden fra i fjor skulle revansjeres, følelsen skulle være mye bedre, skader skulle unngås! Dessuten var jeg «hjemvendt» Oslogutt, som denne gangen (og i fremtiden) representerer Tjøme Løpeklubb

 Stille før stormen – Oslo Maraton 2014 stormen

Jeg stilte meg opp i startområdet – pulje 1 –  og fant ballongen som viste 3:30 – denne skulle jeg se mest mulig av de neste timene (i følge planen da!) Det var 1 minutt til start, og folk trippet og hoppet. Det var varmt, svett og nervøst – akkurat slik det skal være. Svært få snakket sammen, de fleste stirret apatisk fremover mot startstreken, eller på hverandre. Sannhetens time var her! Det var nå vi skulle få svarene på om treningen har vært riktig! Det vil si, svaret begynte ikke før nesten 15 minutter senere, fordi for en gang skyld var det «tekniske problemer» (de manglet flere 100 m med gjerder!) og starten ble utsatt. Men speaker holdt humøret oppe, og spenningen var til å ta og føle på!

Endelig kom nedtellingen  – 30 sekunder til start – runget utover Rådhusplassen. 10-9-8-7-6-5-4-3-2-1 – GÅÅÅ og startskuddet smalt! Spontan applaus brøt ut blant de mange tusen løperne som skulle ut, og publikum heiet og klappet! Gåsehud!!!

Lett start

Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å løpe i ca 12 km/t, noe som tilsvarer 5 minutter pr km. Det er alltid noe kaos i starten, men det var jeg klar over, så jeg lot meg hverken stresse eller rive med av tempoet denne gangen – en perfekt start! Løypa går først via Vika – Skillebekk og ned til Skøyen, før vi løper langs E18 innover igjen, passerer Tjuvholmen og Aker Brygge før vi er inne på Rådhusplassen igjen. Det var nå løpt 8 km, og jeg passerte på 38:55, ca minuttet foran planen. Men pulsen var god, beina var sterke, og jaggu sto ikke Ellen og William og heiet med plakater! FOR en motivasjon!

Ellen og William sto med plakater langs løypa og heiet! Stolt øyeblikk!
Ellen og William sto med plakater langs løypa og heiet! Stolt øyeblikk!

 

8km – 20 km; fokus fokus fokus!

Aker Brygge via Operaen, Sørenga, Middelalderparken, Botanisk Hage og Karl Johan. Her går løypa på kryss og tvers av sentrale deler av Oslo sentrum, noen steder blottet for folk (mellom Operaen og Botanisk Hage), mens andre steder er det masser av folk som heier (type Karl Johan). Det som holder fokuset oppe er musikkposter som dukker opp her og der, samt det at man hele tiden holder igjen farten – det er tross alt bare første runden!

Rett før man runder opp til Karl Johan (hvor man faktisk møter litt av et folkehav!) sto flere kjentfolk, Jørgen og Frida hadde motiverende ord å komme med! Nok en grunn til å fokusere på teknikk, bein og holde igjen! Her skal det løpes! Jeg rundet Stortinget, ned ved Saras Telt, og der sto igjen Ellen og William! Ellen hadde gel klar til meg, William med entusiastiske tilrop! Energi både mentalt og flytende!

En midlertidig venn

Noe av det som gjør maraton så «folkelig» er det at man løper med forholdsvis lav puls (ihvertfall vi mosjonister), noe som gjør at man kan prate med andre! Jeg har ihvertfall ikke sjanse til å være stille i over 3,5 timer, så jeg snakker litt her og litt der med vilt fremmende mennesker.

Skjebnen ville det slik, i det vi passerte 21,2 km på 1:43, at jeg begynte å prate med en fyr. Gerhard sto det på startnummeret hans (vi hilste aldri), men at han og jeg skulle bli gode venner de neste 21 km ble raskt veldig tydelig! Vi holdt samme fart, begge hadde blå trøyer, og vi var snakkesalige begge to – en perfekt kombinasjon for å komme seg gjennom del2 av Oslo maraton!

Man blir sliten av å løpe – det er det ingen tvil om. Særlig etter 25-27 km begynner kroppen å merke at man har løpt en god stund. Steget blir seigere, pulsen går litt opp, og farten går litt ned. Det er nå man gjerne møter den berømte og beryktede «veggen»

Løpeveggen

Grunnen til at det kalles «veggen» er litt fordi det føles sånn også. Alt stopper opp, beina er seige som sirup, hodet sier nei, alt skriker inni deg! Dette skyldes som regel at man er tom for karbohydrater, og energilageret i kroppen er omtrent brukt opp. Det fins som regel to (tre) måter å løse dette på: 1: begynne å gå for å roe ned kroppen, 2: få i seg masse næring (gel, energibar, banan eller lignende) 3: ignorér hele greia, smerte er midlertidig!

For min del kom aldri veggen, dette skal jeg ene og alene la all ære for gå til Ellen, for jaggu dukket ikke hun, William, Cornelius og Marthe opp etter 29 km, rett før jeg følte at det begynte å bli tungt. Deres motiverende tilrop og gode kommentarer var akkurat det jeg trengte på det tidspunktet!

En som derimot virkelig kom inn i veggen, var en fyr ved navn Anders. Han tok igjen meg og Gerhard, men vi så fort at han begynte å slite med tempoet – åpnet nok litt for hardt! Så hva gjorde vi? Vi snakket med han, oppmuntret han, holdt praten i gang, og hver gang han sakket litt akterut – ja da snakket vi han opp igjen. Så gleden var stor da jeg fant denne på Facebooksiden til Oslo Maraton etter løpet:

Skjermbilde 2014-09-23 kl. 15.52.11

Det skal legges til at Anders forsvant fra oss rundt 33 km, men all honnør til at han virkelig prøvde (og lykkes!)

Siste energiboost inn

Fra 36 km er det egentlig bare å «cruise inn», ihvertfall føltes det sånn! Dette var dagene da ABSOLUTT ALT stemte! Beina var gode, ingen kramper (selv om det var nesten at de satte seg rundt botanisk hage) og humøret på topp hele veien! Jeg og min nye venn Gerhard koste oss virkelig gjennom byen, og passet på hverandre – for en mann!

Passering 39 km, 3 km igjen. Jeg ser på klokken, og blir overrasket: Ny pers er innen rekkevidde! Jeg så på Gerhard og sa at jeg følte meg sterk, hadde mer igjen å gi, «bare løp» svarte han! Jeg gira ned, fikk fart på beina og fokuset ble flyttet fremover! Feier forbi Ellen, William, Cornelius, Marthe samt Hanne og Kristine som også hadde dukket opp (de kommenterte at jeg så litt sliten ut akkurat da – neida, jeg var bare fokusert!) «Dette blir ny pers» skriker jeg ut! Stolt som en hane!

Rundet opp Karl Johan, og nå slet jeg med å holde igjen tårene – så mye mennesker, så mange som heiet! Og siden vi løp med navn på startnummeret var det mange som sa «heia Caspar!!», og alle som jeg registrerte heiet på meg fikk en tommel opp tilbake 🙂

Bakken opp baksiden av Stortinget, og én km igjen! Dette var innenfor alle rammer og muligheter! Jeg dundrer ned Prinsens gate (føltes ihvertfall sånn) rundet hjørnet ved Kongens gate, og bort til Rådhusgata. 400 meter igjen – og DER sto jaggu hele fanklubben IGJEN! Nå var jeg et eneste stort smil – dette var gøy! På toppen av bakken ved Rådhusgata var det bare en bitteliten nedoverbakke til målseilet, og her sto det mye kjentfolk! For en motivasjon til å gi gass inn! Tjøme løpeklubb var tungt representert, og tok noen flotte bilder: (flere finnes på bloggen)

200 meter igjen av Oslo maraton
Kun 200 meter igjen til mål! Foto: Stine Skog Hansen, Tjøme Løpeklubb

Følelsen av å fullføre et maraton er enorm! Gleden, tårene, utmattelsen – det kan nesten ikke beskrives. Derfor lar jeg målfotoet som Kondis tok av meg beskrive det meste:

Oslo maraton 2014 målgang
SÅÅÅÅ glad er man når man passerer målstreken! Foto: Kondis/Erling Pande Braathen

Jeg krysser målstreken, ser på klokken, og jubler enda mer! 3:34, og ny pers med 4 minutter! 30 sekunder senere kommer Gerhard til mål, og jeg går bort til han. Vi omfavner hverandre, og klemmer lenge. Takker for turen, for hjelpen, for praten! Vårt tilfeldige vennskap er nå over, men for begge ble det en seier! Vi ønsker hverandre lykke til videre, og går hjulbeint hver vår vei.

Etter målgang kom hele fanklubben gående, og Cornelius hadde både muslibolle og cola til meg! Akkurat det man trenger etter en kraftanstrengelse av dimensjoner! Krampen kommer, og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Mest latter, samt noen tårer renner – utmattelsen, gleden, stoltheten – det er mange følelser som strømmer på. Mest av alt er jeg lykkelig over å ha fullført uten skader, og til ny pers!

Fullført Oslo Maraton
Litt sliten etter løpet, deilig å legge seg ned!
Medalje fullført Oslo Maraton
Medaljen – det synlige beviset på fullført Oslo Maraton 2014!

Og hvordan har det så gått etterpå? Vel, kroppen er støl, musklene har fått mye juling. Har noen solide vannblemmer på tærne, men hofter, rygg og knær kjennes bra ut! Og i skrivende stund er det 39 dager igjen til neste maraton – nemlig det verdensberømte New York Maraton! Snakker vi sub 3:30 der?!?

Vannblemme 1
Vannblemmen som jeg ikke kjente før etter målgang

NorgesEliten

…sa speaker rett før start: Vi har samlet det sterkeste startfeltet i norgeshistorien på en sprintdistanse – dette er seriøse atleter! (ja jøss tenkte jeg, der jeg sto på brygga og ventet på startpistolen)

Dette kommer til å gå voldsomt unna, her er faktisk noen av Europas beste atleter samlet til dyst, fortsatte speaker (hva pokker gjør jeg her, tenkte jeg)

«Er et helt annet nivå på han her, enn de som raste forbi i sted» sa en far til sin sønn da jeg som tredje siste mann syklet ut fra skiftesonen (det har du HELT rett i, tenkte jeg smilende!)

Men for å begynne med begynnelsen – på lørdag var det Norgesmesterskapet i triathlon, i Tønsberg, og jeg hadde meldt meg på! Bare det å sitte i salen sammen med norges beste triatleter på briefingen før start gjorde med litt skjelven i knærne – dette var stort!

Briefing før start
Briefing før start

Skiftesonen var meget profesjonelt satt opp, med nummerert plass til hver utøver. Her skulle sykkelen henge på stativet, hjelmen på styret, og vi hadde en liten boks der våtdrakt, svømmebriller og badehette skulle legges oppi ved skifting fra svømming til sykkel – her var det bare å glede seg!

Skiftesonen
Skiftesonen

15 minutter før start stilte vi pent på rekke opp ved brygga, og vi ble ropt opp én etter én av speaker, med fullt navn og klubbtilhørighet – spesielt å få jubel fra «hjemmepublikummet» i Tønsberg da de ropte opp navnet mitt. Gåsehud kan man vel kalle det! Så var det ned på startbrygga, finne seg en plass, og vente på startskuddet! Først spiller de et lydspor fra Pirates, deretter sier speaker «On your marks» og så går startskuddet! Alle mann i vannet!

klar til start, Foto fra Bytri sin Facebookside
klar til start, Foto fra Bytri sin Facebookside
Starten har gått, foto:Kai-Otto Melau
Starten har gått, foto:Kai-Otto Melau

For å være dønn ærlig – svømmingen gikk IKKE bra. Det første som skjedde i det jeg kastet meg ut i vannet er at jeg mer eller mindre lander på en annen, får en fot i trynet, og mister brillene mine. Se gjerne denne videoen, for å få med kaoset ved start (jeg er han som er sist og kløner som bare det…!) Jeg fikk etterhvert på brillene, men ble nok både stresset av det, samt preget av stundens alvor. Kom aldri opp i fart, selv om jeg føler at rytmen på svømmingen var god. Opp av vannet var jeg vel nest sist av gutta, men publikum applauderte likevel – og publikum skal ha MYE skryt, for det var heiing uansett hvor man var i løypa!!!

Fra svømmingen var det litt over 1 minutt å løpe opp til skiftesonen. Underveis tar man delvis av seg våtdrakten, før man river den av ved siden av sykkelen, slenger på seg hjelm og sko, og løper det man er kar om til «mount line», en strek i veien der man kan kaste seg på sykkelen. Det neste som venter var 3 runder sykling, til sammen ca 20 km!

Jeg syklet alene den første runden, men på runde 2 kom det opp 3 stykker som jeg hadde tatt igjen i skiftesonen. Dermed var vi 4 mann som kunne bytte på å dra hverandre, noe vi også fikk til! Her gikk det unna! Vi syklet ut til Jarlsberg, langs Semslinna, og tilbake gjennom Slottsfjelltunnelen. Fryktelig morsomt å komme ut av tunnelen, og møte folkehavet ved vending! Her sto også Supersupport Magnus, Anne Lene, Anne-Lise og Anne Hedvig, som heiet seg hese! For en gjeng!!! Selv med syre oppetter ørene, og oppkastfølelsen liggende bak i halsen klarte jeg å la meg motivere av tilropene deres – så takk for støtten!

syklingen, første runde
syklingen, første runde

Etter syklingen er det inn i skiftesonen igjen, for å rive av seg sykkelskoene og få på seg joggeskoene. Dette har jeg trent litt på, så her klarte jeg å hekte av en av de andre bare ved å være rask! (trikset er å sparke av seg skoene mens man er på sykkelen, beine barbeint bort til stativet, og hive på seg skoene – mens man har 170-180 i puls!)

Ut fra skiftesonen bar det opp til venstre, og opp til Torget i Tønsberg. Løpingen er brutal, løypa er brutal. Rett inn i motbakker, med bein som føles som gelé… Ikkje bra! Vi løp opp, opp opp, for så å løpe ned på brygga, inn i folkehavet, og runde rett før Tønsbergs Blad – bygget. Dette gjorde vi 3 ganger, noe som både gjør det veldig publikumsvennlig, men også utrolig gøy for oss utøvere som blir drevet frem av en fantastisk stemning! Og for hver eneste en som ropte «heia Caspar» (og det var mange av dere), så fikk jeg litt ekstra energi til å gi bittelitt ekstra! Dere fortjener alle en stor takk!!!

Løping etter sykling er vondt. Løping etter å ha ligget rundt (muligens også over) syreterskel de siste 45 minuttene er også vondt. Overgang fra sykkel til løping er så unaturlig som du får det, og derfor vil ikke beina respondere som de skal. Heldigvis har jeg vært borti dette før, og jeg hadde akkurat nok krefter igjen til å gi gass på begynnelsen av løpingen. Over torget sto det flere kjentfolk, så det var bare å bite tennene sammen og løpe det man er kar om! Hadde sistegiret inne til en sluttspurt, og kom meg i mål på litt over 1:15, ny pers og fullført NM!

løping, runde 2
løping, runde 2, første motbakke
Løping runde 2, siste bakke ned før runding
Løping runde 2, siste bakke ned før runding
Siste bakke før målgang, humøret på topp!
Siste bakke før målgang, humøret på topp!

Så for å oppsummere:

Norgeseliten? Langt derifra! Har jeg noe i NM å gjøre? Kanskje… Fornøyd med dagens prestasjoner: Ekstremt!!! Offisielt rangert som Norges 34 beste triatlet på sprint? Check!

Og til alle dere andre, så fins det en mosjonsklasse man kan være med i, der publikum er minst like flinke til å heie, dette er en folkefest uten like! Har du ikke mulighet til, eller lyst, til å delta, så kom og se neste år, for dette bør oppleves! Makan til arrangement skal du lete lenge etter!!!

Og kanskje er det du som ser så fornøyd ut etter målgang neste år??

Fullført NM i triathlon!
Fullført NM i triathlon!

Spontant klasseseier

I dag var det Havnaløpet på Tjøme. Det fant jeg ut i går, lenge etter at jeg hadde avtalt med en barndomskompis at han skulle ta med seg familien til Tjøme, og være med oss.

I går kjørte jeg en middels hard treningstur, drakk god hvitvin med fruen, og nøt det gode livet! I morges løp jeg rundt med vognen, lekte med sønnen min og badet. Ferie er herlig!

Litt over 12 fikk jeg vite at kompisen var litt forsinket, så jeg foreslo å møtes på Havna i stedet

skal bare løpe en kort tur…

sa jeg til han 🙂 som sagt så gjort!

Rakk akkurat å kjøpe og hente startnummer og varme kjapt opp, før starten skulle gå. Pulsklokke tom for strøm, ikke spist nok i dag, og knapt drukket noe – i tillegg til strålende sol, vindstille og mangeogtyve grader i skyggen! Oppskrift for suksess det der ja!

Sa til Svoger før start (etter at jeg hadde gulpa litt i en busk) at jeg går ut i 100, og så tar han meg de siste 200 når jeg sprekker som en ballong…

Starten gikk, rullgardinen gikk ned (gjør alltid det med startnummer på brystet), og beina gikk som trommestikker! Drit i puls, fortreng varme, smerte er en illusjon, og drikke kan man gjøre en annen dag. Her gis det maks gass!

Det var varmt, det var vondt, men det gikk fort! 750 meter før mål løp jeg forbi fruen, skrek ut «hva er klokka???» – men fikk kun diffust svar tilbake. Hadde uansett ikke mer å gi, og ble dusjet av en hageslange etter målgang – digg! Full jubel da jeg skjønte at jeg hadde kommet meg under 20blank for første gang!

Da resultatlistene ble klare noen timer senere ble den offisielle tiden min satt til 19:49, og jaggu vant jeg ikke klassen min også! Ikke gæli for en spontan avgjørelse, å ende opp med årets første klasseseier! Hvor er champagnen?!?
20140712-213835-77915147.jpglitt sliten og varm etter målgang