Stikkordarkiv: løping

Oslo Maraton 2016 – med livesending underveis!

Det er noe eget med Oslo maraton. Jeg vet ikke om det er det at jeg føler jeg løper på «hjemmebane», den fantastiske måten å se alle endringene i byen på, eller rett og slett bare den gode stemningen som alltid er der som appellerer mest – men uansett var jeg atter en gang klar før start, for 5 år på rad!

Fantastisk stemning i startområdet

Nytt av året var at jeg løp med mobil, og faktisk livesendte underveis på Facebook! Målet for dagen var å komme seg gjennom, ha en fin opplevelse, og hjelpe Kjell til å bryte 4-timers grensen. Bjørn fra Tjøme Løpeklubb hadde funnet ut tidligere i uken at han også var påmeldt, så han stilte «uforberedt» på maraton, og satset på å komme seg gjennom han også!

Med strålende sol, svak bris og 15-16 grader ved start lå forholdene til rette for en fantastisk dag i Oslo. Bare se første stemningsvideo her:

Vi la oss i det store feltet som løper med 4-timers ballongen i det starten går, og småpratet og lo litt i det starten hadde gått. Her skulle humøret holdes oppe!

Første tur på Aker Brygge

Løypa begynner etterhvert å bli kanskje velkjent, der vi løper fra Rådhusplassen, gjennom Vika og ned til Skøyen, før vi snur og løper langs E18 tilbake til Aker Brygge. Her kommer vi da inn i folkemengden igjen, og siden klokken nærmet seg 10 var det allerede god stemning langs løypa! Her har du stemningsrapport fra ca 7 km, legg merke til det gode humøret til Kjell:

…og som en liten bonus ble jeg faktisk fotografert i det jeg livesender underveis, og som dere ser holdt vi oss godt samlet enda 🙂

livestreming-langs-aker-brygge
Passerer Aker Brygge mens jeg kommenterer direkte på videoe – no guts, no glory!

 Stille i utkanten

Etter menneskemengden på Aker Brygge og rådhusplassen kommer man ut til Operaen og Sørenga, etter å ha løpt rundt festningen. Her er det relativt lite mennesker ute, naturlig nok. Det som er gøy er at det er her man for første gang møter de som er foran/bak deg i løypa, og det er da man kan heie på andre man kjenner – det er alltid stas! Tilbake fra Sørenga runder man igjen ved Operaen, før vi løper rundt Botanisk Hage. På runde 1 er det sjeldent noe problemer her, men på runde 2… Mer om det senere 🙂

På vei ned fra Botanisk Hage så vi for første gang Beate i Tjøme Løpeklubb, som løp sitt første maraton! Hun så uforskammet pigg ut, og vi hoiet som bare det da vi så henne! Så bar det ned til sentrum igjen, og opp Karl Johan! Siden det bygges i Stortingsgaten fikk vi løpe Karl Johan både opp og ned, gøy for tilskuere, veldig gøy for oss som løper! Igjen var det frem med mobilen for å filme litt, vi var jo tross alt nesten halvveis, og ingen hadde noen nevneverdige problemer enda! Og i det vi løp ut i Vika igjen dundret Jahn Teigens «Mil etter mil» fra et stereoanlegg i en av leilighetene vi løp forbi – sånt blir det stemning av!

Veggen nærmer seg

Når jeg kjører til Oslo for å løpe kjenner jeg alltid det kribler litt ekstra i magen når vi passerer Hjortneskaia, og skiltet som sier 27 km. Det er her det virkelig begynner å kjennes, man har løpt i ca 2,5 timer, kroppen begynner å merke det. Det er en drikkestasjon etter 25km med sportsdrikke og vann + bananer, og like etterpå kommer det kaffe og cola fra Ali Kaffe, knall for å få kroppen i gang igjen! Det er nå man feltet begynner å sprekke opp, så vi jobbet hardt for å holde oss nærme 4-timer ballongen. Som dere ser av videoen er jeg litt mindre snakkesalig akkurat nå, det er vondere inni kroppen enn jeg kanskje gir uttrykk for 🙂 Men et maraton skal ikke være godt!

«Trønderfest» før Botanisk Hage

Fra 27km til ca 35km var det blytungt. Det er nå vi igjen løper rundt Sørenga, og her «sloss» man med seg selv og asfalten. Jeg gjorde mitt beste for å holde humøret oppe, og skravlet med Kjell så ofte jeg kunne. Fullt fokus på å komme seg gjennom de neste km, det er her det virkelig begynner! Og så, rett før 35 km, så løsnet det i kroppen, energien kom tilbake og humøret steg betraktelig! Det begynner å bli skikkelig tynt i rekkene rundt 4-timer ballongen, og mange henger med hodet. Da klarer jeg ikke la være å sjekke stemningen litt, prøve å løfte humøret på de andre, vi har tross alt bare én motbakke igjen! Så var er vel da mer logisk enn å dra igang litt «rai rai» mens man løper maraton?!?

 

Siste innspurt

Bjørn måtte slippe da det var ca 4 km igjen, det var helt tomt i kroppen sa han. Nå er vi kanskje bare 10 stk som løper med 4-timers ballongen, og Kjell har virkelig våknet! Vi får i oss drikke på siste stasjonen, og gjør oss klare for siste tur opp Karl Johan! Stemningen er fantastisk, publikum ser slitne maratonløpere, og bærer oss frem så godt vi kan! Det brenner under beina, krampen sitter nesten i legger og lår, og kroppen skriker etter hvile. Men vi har bare 1-2 km igjen, og her skal det kjempes hele veien inn! Jeg titter hele tiden på klokken, vi har kontroll på under 4-timer! Vi runder rundt Akershus Festning, nærmer oss den blå målløperen, og ser på hverandre – smiler, ler, og tar et godt tak rundt skuldrene på hverandre! Kjell gir meg en kjempeklem i det vi passerer mål, og jeg hikster ut «vi klarte det!» Klokken stoppet på 3:59:43, og målet om Sub 4- timer på Oslo Maraton er bestått!

Her kan du se hvor glad man blir av å klare det!

Etter målgang er det bare å få i seg mat og drikke, gå av seg den værste krampetendensen, og snakke med andre om den fine opplevelsen! Oslo maraton 2016 var en høydare uten like, der alt spilte på lag; været, løypa, kroppen og funksjonærer! Vi sees igjen!!

Og som en liten kuriositet, for min egen del: Jeg stilte til start i NM-klassen, og dermed er jeg «offisielt» blant de 100 best rangerte maratonløpere i Norge… Statistikk kan brukes til så mangt 🙂

Målgang Oslo maraton 2016
Såååååå glad blir man når man lykkes med SUB4 timer på maraton!

Skjærgårdsløpet 2016

På søndag løpes sommersesongen i gang på Tjøme. Da går ærverdige Skjærgårdsløpet Verdens Ende av stabelen, et løp som har en fantastisk ramme rundt seg. Start og mål er på Verdens Ende, og i løpet av turen løper man forbi Torås fort, Tjøme radio, snuser mot Moutmarka (og sikkert en drøss med mygg, fluer og annet i skogen).

Vi (jeg er med i arrangementkomiteen i år) har lagt opp til en veldig snill løype, selv om det er noen bratte stigninger som må forseres. Det blir mye grus og stier, noe asfalt. Rammene rundt løpet kommer til å bli fantastisk, spesielt med målgang i «folkehavet» på 1000-års stedet på Verdens Ende.

 

skjærgårdsløpet - sti retning havna hotell
sti retning havna hotell
skjærgårdsløpet - stien inn mot mål
stien inn mot mål
skjærgårdsløpet - sti traktorvei og grus
sti traktorvei og grus
skjærgårdsløpet - målgang 1000års stedet
målgang 1000års stedet

Det er fortsatt noen ledige plasser igjen, meld deg på her før det er for sent!

påmelding skjærgårdsløpet 2016
påmelding skjærgårdsløpet 2016

For øvrig har Øyene plukket opp pressemeldingen jeg sendte ut, den kan du lese her

En fin dag i Holmestrand

Holmestrand maraton består av en rundløpe på 5 km som løpes 8 ganger. Selve løypa går gjennom sentrum, brygga, og bak Hydro, noe som fører til at det er mye publikum ute, og man hele tiden ser andre løpere.

Målet for årets første skikkelige langtur var egentlig bare å kose meg, og ha en fin opplevelse. Alt under 4 timer er en fin bonus, så her var det bare om å gjøre å finne 4-timers ballongen (fartsholder), og holde meg der.

Jeg fant ballongen rett før start, og der ble jeg.

4 blank ballongen på vei ut av bildet, jeg ligger like bak
4 blank ballongen på vei ut av bildet, jeg ligger like bak

Siden målsetningen for dagen var relativt labre, så klarte jeg faktisk å nyte store deler av løpet. Funsksjonærene rundt omkring var i kjempehumør, og det var usedvanlig god tilgang på mat og drikke underveis – her var det nesten umulig å gå i kjelleren!

Første runde var felles med halvmaraton-gjengen, deretter løp vi en ny «justeringsrunde» før vi slapp løs på hovedrunden vi skulle løpe 8 ganger. Det var nå moroa egentlig begynte, for uansett hvor man var i løypa, så man noen andre løpere som enten var foran eller bak deg. Og siden vi var relativt mange fra Tjøme Løpeklubb var det hele tiden kjentfolk som jeg både kunne motivere, og som motiverte meg!

Halveis i Holmestrand Maraton

Etter ca 2 timers løping (og passering halvveis) begynte det å bli tynnere i gatene i Holmestrand, da det stort sett bare var maratonløpere igjen. Heldigvis kjente publikum sin besøkstid, og var flinke til å heie ved passering. Én dame sto faktisk på balkongen sin og heiet på oss hver eneste runde, så hun sto minst 5 timer ute og så på folk som løp forbi på lørdagen! Noen burde gi henne en medalje!

Den berømte veggen man ofte møter rundt 30km kom aldri denne flotte lørdagen. Jeg vet ikke om det var humøret, innstillingen, alle drikkestasjonene, eller bare dagsformen som gjorde det, men dette var dagen da det aller meste stemte! Ingen kramper, ingen problemer, og et hode som bare elsket hvert sekund (mener jeg å huske i ettertid, men da er jo alle negative tanker glemt for lenge siden)!

Ække så vondt som det ser ut som! (tror jeg da)
Ække så vondt som det ser ut som! (tror jeg da)

Spurtrunden

Da vi var omtrent midtveis på runde 7 skjønte vi at om vi økte tempoet bittelittegranne, så rakk vi å passere startstreken før 5km og 10km løperne skulle ut på sine runder. Her var det snakk om over 800 løpere som skulle ut. Vi holdt unna, og fikk et jubelbrøl av uante dimensjoner (og drøssevis med high-five) da vi passerte, skarve 15 sekunder før bølingen ble sluppet løs! Deilig følelse!

Bare én runde igjen!
Bare én runde igjen!

Starten på «spurtrunden» gikk nok noe raskt, for det er ikke bare-bare å holde igjen når friske bein kommer i rasende fart bakfra!  En kjapp titt på klokken tilsa at både tiden var god, og pulsen var under kontroll, så her gikk det etter alle solemerker mot en god og kontrollert tid. Etter 41km sa fartsholderen at hun skulle holde igjen, i tilfelle det kom noen flere maratonløpere bak, siden vi tross alt hadde 3-4 minutter å gå på for å komme oss under 4 blank. Jeg hadde fortsatt gode bein, og gav bånn gass (i den grad man har noe gass å bånne etter ca 41.000 meter!). Siste km inn gikk unna på drøyt 4:45, og jeg fant enorm motivasjon i å ta igjen mange som var i ferd med å avslutte sin 5 km – jeg hadde jo tross alt løpt 7 runder á 5km før de satte i gang!

Følelsen av å krysse målstreken er alltid emosjonell, og denne dagen var intet unntak. 3:56 var klart bedre enn dagens målsetning, men det rareste var at jeg satt med følelsen av at jeg fint kunne løpt en runde eller to til, for så god føltes faktisk kroppen! Sterke bein og sterkt hode skal man ikke kimse av! Og jeg gleder meg allerede til Holmestrand maraton 2017, neste år skal jeg løpe enda raskere 🙂

For øvrig har klubben skrevet en liten artikkel om holmestrand maraton, den kan leses her.

Norges gladeste maratonløper?!?
Norges gladeste maratonløper?!?

 

Når ull blir til gull

Oslo Maraton 2015

Det er få ting som kan måle seg med å løpe maraton i Oslos gater – spesielt for en hjemvendt utflytter! Derfor var forventningene store, og formen god, da jeg kjørte retning Oslo på torsdag.

Vi skulle en liten tur på IKEA, og der begynte plutselig hosten å komme, stemmen begynte å sprekke, og halsen murret. Hva var dette for noe?

Dagen før dagen

Fredag morgen var det ingen stemme å spore, hosten hadde satt seg, og brystet var blytungt! Hva gjør man da? Jo, man spør Facebook! Og Facebook hadde svar!

Gode tips fra Facebook
24 kommentarer med kjerringråd, bør bli frisk av mindre 🙂

Etter å ha dyttet i meg det som fantes lovlig tilgjengelig av c-vitamin, ingefær, sitron, honning og annet snacks var det bare å prøve å sove litt, for å se om formen var bedre på lørdag. Vi kan vel late som den var det 😉

Raceday

Havregrøten ble inntatt til frokost, løp til t-banen og hadde allerede glemt lommebok, sportsdrikke og banan. Godt som gull… Heldigvis er det enkelt å få tak i både mat og drikke nede i byen, så næringsinntaket var i det minste på plass.

Rett før start traff jeg på en kjenning fra Bislett 50K, nemlig André. Han har fullført Norseman siden sist vi snakket sammen, så vi hadde mye å prate om! Stilte oss opp sammen i pulje 1, og la på sprang da startskuddet gikk.

Selve løpet

De første 3-4 km gikk overraskende bra. Vi lå langt foran 3:30 ballongen, beina kjentes gode, pusten var god (potte tett i nesa da), og enn så lenge var tankene like lyse som det fantastiske høstværet vi løp i! Men hvor lenge var Adam i paradiset?

Jeg kjente allerede ved Skøyen (ca 5 km) at brystet var tettere enn det burde være, og kroppen ikke var helt på lag med hodet og ønskene mine. Men vi biter tennene sammen, ignorerer alt som ikke kjennes «riktig ut» og gir gass videre.

I år skal Oslo maraton ha skryt. I fjor var det helt krise, da vi ikke fikk annet enn drikke underveis. DET hadde de endret på i år! Samtlige drikkestasjoner hadde bananer tilgjengelig, vi fikk vann, sportsdrikke, cola, redbull, kaffe&cola og til og med kjeks underveis. Helt supert! Og stasjonene var aldri mer enn 5-6km fra hverandre, så det var god tilgang på næring underveis!

Tilbake til løpet, der jeg og André prater og koser oss gjennom Oslos gater. Publikum var flinke til å heie i år, stemingen var god, og beina var lette (bare ikke brystet). Vi passerte 21k på ca 1:46 (gratulerer med ny pers, André!), noe som estimerer sluttid på ca 3:32, og med en god spurt kan det bli ny pers.

Kjelleren

Så var det dette med den mørke, dype maratonkjelleren da… Når brystet gir etter, beina verker, og hodet ikke vil – da er det bare å prøve videre så godt man kan! Første stopp kom etter 22km, da fikk André krampe i ryggen, og vi tok det rolig (dette var et skikkelig lagsamarbeid!) Etter 24km stoppet vi under broen på Skøyen, for å slippe opp skolissene. André ymtet frempå at jeg kunne løpe, men jeg kjente at det var bare å glemme, denne kroppen ville ikke mye!

Drikkestoppen etter 27km ble første av mange (alle) de resterende drikkestoppene vi gikk gjennom. Faktisk sto vi helt stille og drakk, og ruslet videre til magene roet seg ned.

Siste passering rundt Aker Brygge og Rådhusplassen var litt magisk i år, da det var utrolig mye mennesker ute som heiet og jublet. Akkurat nok til at vi kom oss videre!

Etter 30km var André ute av kjelleren, akkurat i tide til at det var plass til meg der nede! Heldigvis var han flink til å prate meg gjennom det, fokusere på positive tanker, samt distrahere meg når det var som mørkest (gulpet opp banan og sportsdrikke minst 3 ganger langs løypa). Og plutselig var vi på løypas høyeste punkt – Tøyen. Nå var det bare 4 km igjen til mål, dette skulle vi klare!

Målgang med stil

Da vi kom inn i kvadraturen og hadde litt over 2 km igjen sto Ellen, William og mamma. Jeg ga de en god klem, og sa at de må komme seg mot målstreken, så ser jeg de igjen der. Som sagt så gjort, jeg løp opp Karl Johan, rundt Stortinget, og opp siste bakken ved Hansken og ned mot Rådhusplassen. Der ropte mamma, og sa at Ellen og William sto lengre ned i veien.

Under 200 meter før mål løftet Ellen William over gjerdet, og gav han til meg. Jeg bar han på armen nedover, mens folk jublet og klappet. Siste 50 metrene satte jeg han ned ved siden av meg, tok han i hånden, og vi løp i mål sammen – mens folk klappet og ropte «heia!». Tårene mine rant, og William hadde stjerner i øynene. Rett etter målgang klarte jeg ikke annet enn å holde rundt han, og takke han for at han ble med de siste metrene. Kroppen skavl, og tårene rant. André fikk også en god klem som takk for turen – vi klarte det sammen! Og jaggu ble det ikke ny pers på han også, 3:54 kom vi inn på – anstendig tid for 2 slitne herremenn!

Etter målseilet får man medalje rundt halsen, før tilbudet om mat og drikke for en gangs skyld var ypperlig! Boller, kjeks, bananer, saltpølse, iskaffe var bare noe av det vi kunne forlyste oss med! Og da gjør det ingenting at krampene kom jagende én etter én etter målgang, og jeg til slutt lo på meg kramper i magen fordi de satt så mange andre stedet!

Hvilken følelse sitter jeg så igjen med etter løpet? Jo, formen var knallgod, men når man blir forkjølet er det lite man kan gjøre med det. Derfor er jeg stolt og glad etter årets løp, jeg klarte å skyve unna de negative tankene (litt ihvertfall) og heller fokusere på å ha en fin tur i Oslo – noe det så til de grader ble!

 

Stolt og glad - kom meg gjennom!
Stolt og glad – kom meg gjennom!

Oslo Maraton, vi sees igjen – jeg har noe uoppgjort med deg tidsmessig! Hvem er med i 2016?

Som en hamster i bur

Har du noen gang lurt på hvordan en hamster i bur har det? Når det løper rundt og rundt  på hjulet sitt? Vel – det har jeg testet nå etter 92 runder (!) i kjelleren på Bislett!

Galskapen er bekreftet...
Galskapen er bekreftet…

«Romantikk» i kjelleren

Selveste Valentines Day lørdag 14 februar kl 14:30 sto jeg klar på startstreken til å gjøre noe jeg aldri trodde jeg skulle gjøre: nemlig løpe et ultramaraton. Et ultramaraton var i dette tilfellet beskjedne 50km, rundt og rundt og rundt i kjelleren i Bislett. Kan det bli mer romantisk enn det? Ikke hvis du spør joggeskoene mine…!

Startområdet og matserveringen
Startområdet og matserveringen – null problem å få i seg næring

 Opplevelsen

Hvordan er det egentlig å løpe 50.000 meter i en kjeller på en løpebane en lørdag? Jo, det skal jeg si deg:

Det går faktisk overraskende bra! Det var ingen stressing, ingen dårlig stemning, snarer en meget god tone løperne i mellom, og humor til tider! Når man skal løpe så lenge, og banen er 546 meter lang, så møtes man igjen og igjen og igjen. Dette skaper et spesielt samhold løperne i mellom, og vi nikker og smiler og snakker til hverandre og gir tommel opp ved passering!

I tillegg hadde Bislett Alliansen gjort en hinsides god jobb med å tilrettelegge for løperne! Det var laget en egen spilleliste på Spotify, der vi kunne legge til den musikken vi ønsket å høre på underveis. Det var satt opp sikkert 60 meter med bord der vi kunne sette fra oss mat og drikke vi trengte selv, og i enden av alle disse bordene sto det til enhver tid sportsdrikke, vann, cola, energidrikke, kjeks, bananer og sjokolade. Og etter 2,5 timers løping kom de med brødskiver til oss!

I tillegg var det en eminent speaker som hele tiden holdt oss oppdatert på antall runder, hvordan det lå an med de beste, snittider og annen informasjon som er greit å få med seg (estimert slutttid for eksempel). Og det var en skjerm ved målområdet som vi passerte hver runde, der man kunne se antall runder løpt, avstand, tid, plassering og mer. Så da gjør det ingenting at hodet overhodet ikke fungerer etterhvert, selv enkel matte blir supervanskelig!

Runde etter runde

Siden det var så lett å få i seg næring gikk jeg aldri helt i kjelleren (bokstavelig talt da!). Målet var å fullføre de 92 rundene på under 5 timer, noe som tilsvarer en fart på 10km/t eller ca 3:16 pr runde på stadion. Jeg la meg på et fornuftig tempo de første rundene, og kjente at dette føltes greit! Rundene bare fløy avgårde, og uten at jeg hadde tenkt noe mer over det hadde jeg plutselig passert godt over 20 runder, og 1,5 time løping! Hvor ble tiden av?

Slik gikk det i runde etter runde. Passet på å drikke senest hvert 20 minutt, samt få i meg banan eller sjokolade. Planen fungerte ypperlig, og de første milene gikk unna på ca 59 minutter for mila og 1:56 for 20 km. 30 km ble passert på 2:55, og fortsatt fungerte kroppen som den skulle! Jeg hadde jobbet mye mentalt før denne konkurransen på det monotone det er å løpe runde etter runde, noe som gav gode resultater!

Starnummer til Bislett 50 km
Starnummeret til Bislett 50 km

40 km ble passert på 3:53 og maraton (mitt 5. maraton!!) på ca 4:10. Ingen topptid akkurat, men klart innenfor målet om å komme under 5 timer på 50 km. Etter 79 runder (en runde etter maraton og 4:15 løpt) kjente jeg at jeg var sliten. Dyktig sliten! Heldigvis kom speaker meg til unnsetning og informerte om at det «bare» var 13 runder igjen (på dette tidspunktet klarte jeg ikke å regne 2+2 engang!), og jeg tok meg litt ekstra cola, sjokolade og energidrikk for å holde helt inn!

Følelsen da jeg passerte runde 91 og speaker sier «dette er spurtrunden, gi gass nå!» var enorm! Jeg fant uante krefter dypt inni kroppen, og gav deg jeg orket, noe som faktisk resulterte i min raskeste rundetid for dagen, på under 3 minutter! Jeg kom meg over målstreken, stoppet klokken, lente meg på knærne – og tårene kom. Jeg hikstet og hostet, og var så sliten så sliten, men samtidig så stolt!

Fullført 50 km
Fullført 50 km selfie! Litt sliten 🙂

Rakk å gå bort til speaker og takke for hjelpen, møtte Anders og ga han en veldig god klem, før Ellen og William kom gående. Gleden ved å se familien var enorm og veldig emosjonell!

Var for sliten til å sjekke klokken, men fikk beskjed om at tiden ble 4:55:59, godt innenfor målet om 5 timer! Sesongmål 1/3 var dermed i boks, og jeg hadde fullført min 5 maraton og mitt første Ultramaraton! Stolt som en hane!

Konklusjonen

Bislett 50km tskjorte ble utdelt etter målgang!
Bislett 50km tskjorte ble utdelt etter målgang!

Hva blir så konklusjonen på dette?

For det første kan vi trygt slå fast at man på alle måter er ivaretatt underveis av løpet, med mat, drikke og support fra de som jobber der! De holdt jo søren meg på fra morgen til kveld!

For det andre, ultramaraton går fint, så lenge man løper rolig, og ikke tenker hverken på avstand eller tid – og at man har trent litt på forhånd selvfølgelig!

Vil jeg gjøre dette igjen? Jeg sier det samme som jeg sa rett etter målgang (etter at jeg var ferdig med å hikste fra meg) at svaret er et utvetydig: JA!

Så mitt spørmål til deg: Blir du med meg neste år?!?

Sliten far med sønn på armen i kjeller´n der jeg tilbrakte 5 timer rundt og rundt
Sliten far med sønn på armen i kjeller´n der jeg tilbrakte 5 timer rundt og rundt