Stikkordarkiv: løp

New York Marathon 2014 – del2

I det vi forlot startslusen og startet på Verrazano Narrows Bridge ble vi møtt av vindet – og for en vind det var! Kraftig nordavind, som dyttet alle løpere på høyre side av broen! Kastene fra vinden var så kraftige at bakbenet ble blåst inn i forbenet, så jeg holdt på å spenne ben på meg selv på annenhvert skritt jeg tok… Meget spesielt å oppleve! Eneste lydene man hørte på broen var ulingen fra vinden, og klapring fra mange mange mange tusen joggesko! Faktisk løp vi på begge sider av broen, OG i etasjen under! Og akkurat i det vi passerte midten av broen tittet jeg nordover, mot New York City skyline, og det eneste stedet solen skinte akkurat da var på Frihetsstatuen – kunne dette være et tegn?

Starten har gått!
Starten har gått! – første bro skal forseres!

Heldigvis går det greit å komme seg av broen, og en kjapp titt på klokken viste at jeg holdt meg godt innenfor den tiden jeg skulle ligge på i starten. Planen var å holde igjen litt i starten, for så å øke når vi kom oss litt mer i le av bygningene.

Enden av Verrazana Narrow
Enden av Verrazana Narrow

Brooklyn – 5km til 22 km

Etter 5 km møtes alle løperne for første gang, for å samlet starte forseringen av Brooklyn.

Løping gjennom Brooklyn - en 8 km rett strekning!
Løping gjennom Brooklyn – en 8 km rett strekning!

Den enorme massen av mennesker som løper sammen gir deg enormt med energi – uansett hvilken vei du ser, fremover, siden, bakover – så er det tusenvis av andre løpere ute! For ikke å snakke om tilskuerne – amerikanerne er utrolig flinke OG ivrige til å heie! De har plakater, blåsere, flagg og kostymer – og alle heier på alle! Ekstremt høylydt! Faktisk er første møte med dette allerede i det vi løper av første broen, og den første som står der sier «Yeah! Go! You look great! Come on, wave 1!!» Motiverende!

Vi løp opp 4th avenue de første 8 km i Brooklyn. En rett aveny (noen små høydemetre opp og ned bare), og gatene bare ropte «løp fort – dette kan du!» I tillegg får man drikke hver eneste mile (1,6 km), der man kan velge mellom Gatorade og vann – så om du mister en stasjon er det ikke lenge til neste! Jeg vet ikke om det var ly for vinden (holdt meg mest til høyre), menneskene eller bare det at jeg så til de grader hadde dagen, som gjorde at jeg formelig fløy avsted! Jeg synes klokken pep i ett sett, da jeg raste forbi kilometer etter kilometer med sterke ben! Faktisk passerte jeg første 5 på 24:37 og første 10 på 48:56 – her gikk det unna!

Passeringspunktet på 10 miles, 16 km
Passeringspunktet ved 10 miles, 16 km

 Fanklubben

Rett før vi entret Williamsburg hadde vi to 90-graders svinger på hver side av Lafayette Avenue – her var det liv! Langs løypa var det ca 300 liveband som spilte forskjellig musikk, og området vi var i nå var det storband og gospel for alle penga! At folk løper med musikk kan jeg ikke fatte og begripe, stemningen og musikken langs løypa er jo mer enn nok for å drive en fremover i et rasende tempo!

Beford Avenue - snart møter jeg fanklubben
Beford Avenue – snart møter jeg fanklubben

Vi hadde avtalt før løpet at Ellen, William, Magnus, Anne Lene og Nora skulle stå like ved der vi bor, i Bedford Avenue. Så da jeg nærmet meg området la jeg meg til venstre, så de lettest mulig skulle se meg. Jeg følte meg på dette tidspunktet lett som en fugl, og bare fløy avsted! Jeg så fanklubben sekundet før de så meg, og hvor sprek jeg var etter 18km kan du se her:

Magnus hadde en Gel til meg, Anne Lene sto med plakat, og Ellen og William fikk et kyss hver før jeg løp videre – såpass må det være!

De neste 5 km var det bare å koste på videre, kroppen var sterk, hodet var på plass og beina var bedre enn noen gang! Atpåtil var det noen som delte ut bananer, så jeg fikk tak på en av de, og tygget i meg litt næring: 21km ble passert på 1:42:56, 2 minutter foran skjema til 3:30!

Første føling

Etter 14 miles, ca 22,5 km sa de ved drikkestasjonen at dette var «last drink before the bridge» – Queensboro Bridge. Vi var nemlig nå i Queens, dagens 3 bydel (og ja, kjenningsmelodien til Kongen av Queens summet svakt i bakhodet på dette tidspunktet)

Queensboro Bridge er lang. Og kjip. Og lang. nevnte jeg lang? Først en seig motbakke, som virker som en halv evighet som aldri gir seg, mens vinden uler inn fra siden. Kryper så godt jeg kan inntil den svette svensken som er foran meg, inntil luktesansen min har fått nok og jeg legger meg på siden av han igjen. Kjenner jeg begynner å bli litt stiv i beina… Altfor tidlig i løpet til det…

I det vi har (endelig) nådd toppen og begynt nedløpingen mot Manhattan og 1st Avenue begynner det å høres en lav summing, som sakte stiger høyere og høyere. Vi går inn i en 90graders sving og møter en vegg – en vegg av mennesker! Lyden er øredøvende, det er som alle akkurat har fått beskjed om at de har vunnet 1.premien i Lotto! Aldri noensinne har jeg opplevd maken – tusenvis av fremmede som heier som gale, driver deg frem med «you look great», «you can do this» og «you´re my hero!» Får ståpels bare av å tenke tilbake på det! Tidenes inspirasjonsløft for å koste på videre!

Endelig var vi på Manhattan, og endelig fikk vi løpe opp 1st Avenue! De neste 5,7 km skulle vi rett nordover (inn i vinden), og her var det muligheter for virkelig å strekke beina!

1st Avenue - bygd for fart!
1st Avenue – bygd for fart!

Midtveis opp 1st Avenue fikk vi utdelt Gels, for nå skulle den berømte veggen forseres! Grabbet til meg 2 stk og drakk grådig – kjente at dette var akkurat det jeg trengte nå! 30 km merket ble passert på 2:26:58, 3 minutter foran skjema – men alle som har løpt en maraton vet at det er nå det begynner

Tunge ben

Akkurat i det klokken piper for 30km kjenner jeg at beina begynner å føles som bly som løper gjennom sirup. Vi er en liten km unna Bronx, som er toppen av løypa, og det var nå jeg skulle sette inn støtet – etter planen da. Jeg tenker at dette er en mentalt greie, her må det jobbes knallhardt for å komme videre. Høyre fot – venstre fot, gjenta. Sterk i beina, dette er en illusjon. Heldigvis slipper beina etter under 2 km, og en titt på klokken viser at det ikke kostet meg mange sekundene – bare masse mentalt å jobbe seg gjennom veggen. Jeg visste den kom, for det gjør den alltid, men man vet bare aldri hvordan den kommer. Løper over broen til Bronx og føler at dette faktisk er dagen!

I det vi kommer over broen inn i Bronx står det en meget energisk mann og kommer med oppløftende kommentarer til oss alle «Welcome to the Bronx, you look great man» sier han (kanskje til meg?!?) «Thank you, feels good to be here!» svarer jeg – og han smiler og gir meg tommel opp! Jeg føler meg uovervinnelig!

Ut fra Bronx
Ut fra Bronx

Vi er bare en kort svipptur innom Bronx før vi løper ned til Manhattan igjen. Nå skulle vi endelig få vinden i ryggen – særlig! Ved 35km tar jeg en kopp Gatorade fra drikkestasjonen, men akkurat i det jeg skal til å tømme den ned i halsen kommer en plakat flygende og treffer meg i hånden, så kopper flyr avgårde. Ingen drikke på meg ved denne stasjonen  – kunne det være et tegn?

Vi løper videre ned 5th Avenue retning Central Park. Passerer 105th Street og løper inn i Museum Mile. Bare 5 km igjen nå! Jeg legger meg tett ved siden av to damer, som løper med startnummer det står «pace runner» på, og de holder et skilt det står 3:30 på. «We´re one minute ahead» sier de. Jeg klamrer meg til håpet – dette går virkelig veien! Leggene og lårene begynner å bli litt såre og stive, men dette skal da virkelig holde hele veien inn!

Første krampe

Vi blir drevet frem av folkemengden som står i gatene «almost there!» skriker de. Inn i Central Park, og herregud så mye mennesker! Vi passerer 38 km, tiden er på min side. Klokken piper igjen, 39 km er passert. Da skjer det som ikke skal skje: det napper litt i kneet – det napper masse i kneet – venstre ben lystrer ikke, alle muskler spenner seg, og krampen setter seg. «nei, ikke nå!» tenker jeg mens jeg banner høyt. Blir tvunget til å gå – dette kan da virkelig ikke skje nå! Flere løper forbi, klapper meg på skulderen, spør hvordan det går. Jeg finner frem en Gel, suger grådig i meg væsken, biter tenna sammen og prøver å jogge videre.

Central Park - nærmer oss mål!
Central Park – nærmer oss mål!

Kommer meg til 40 km, klokken piper igjen. Siste km gikk på 5:20, men jeg har fortsatt 12 minutter på meg til å klare sub3:30. Jeg merker distansen, merker tempoet. Det gjør vondt – skikkelig vondt – overalt! Klarer å fokusere på at det er dette jeg har trent for, dette jeg vil, dette jeg har drømt om! Ikke pokker om jeg gir meg nå!

Smerte er veien til målet

Beina lystrer såvidt – jeg jobber knallhardt for å komme meg fremover! Klokken piper igjen på 41 km, 1,2 km igjen. «Last Mile» skriker publikum – jeg er nesten i mål! Rekker akkurat (igjen) å tenke at dette går, i det beine hugger tak i meg igjen, og kneet svikter under meg. Noen støtteskritt må til før jeg stopper helt igjen. Slår knyttneven i beinet, banner, ber beinet samarbeide. Er så kort igjen, dette må jeg da klare! Får stablet sammen det siste jeg har av krefter, løper rundt hjørnet på nedsiden av Central Park, og det er så mye mennesker! Tenker at dersom én eneste amerikaner til sier «you look great» skal jeg be han dra dit pepper´n gror, evt «løp sjøl, gubbjævel». Smerten er konstant, beinet vil ikke samarbeide. Krampen ligger og lurer, og napper til på hvert 3.skritt. Jeg gjør alt jeg kan for å ignorere det, smerte er midlertidig, stolthet varer evig!

Endelig ser jeg målstreken foran meg! Jeg samler det siste jeg har av krefter, og ser mot himmelen. Det er sol, blå himmel – og jeg har nesten fullført New York Marathon 2015! I det jeg krysser målstreken kysser jeg ringen, og sender varme tanker til Ellen og William som er med på galskapen min. Jeg stopper klokken og ser ned på den. Igjen. Og igjen. Og igjen. Jeg blunker tungt, med fuktige øyne. Klokken viser 3:29. Er det mulig?!? jeg klarte det!!!

Målområdet New York Marathon, i Central Park
Målområdet New York Marathon, i Central Park

Stabler meg videre etter målseilet, går bort til en funksjonær som gir meg en medalje over halsen, tar meg i hånden og sier «Congratulations man, you did it» Jeg takker mens tårene triller, jeg er så sliten, så sliten  –  men utrolig stolt! For et øyeblikk!

New York Marathon 2014 finisher! Enormt stolt øyeblikk!
New York Marathon 2014 finisher! Enormt stolt øyeblikk!

Vi går videre mot bagasjeområdet, og får med oss en matpose med eple, drikke, saltstenger og energibar. Perfekt for å få i seg næring etter målgang! Jeg får hentet bagasjen min, skiftet til tørt tøy, og halter mot utgangen. Har fortsatt nesten 20 gater jeg må gå ned igjen før jeg kommer til der Ellen og gjengen står, men jeg går med rak rygg og et stort smil! Alle som går forbi gratulerer hverandre (noe jeg opplever hele resten av dagen, uansett hvor jeg går – dette er tydeligvis enormt for Amerikanerne også!) og finner til slutt Ellen, William, Magnus, Anne Lene og Nora. Får en god klem, får en cola og målet er nådd!

Jeg fikk løpe New York Marathon, jeg mestrer mine indre demoner, jeg holdt hodet kaldt i vinden, og jeg kom meg såvidt under 3:30 – en perfekt dag! Og hva var noe av det første jeg sa da jeg møtte familien? Jo, «kan jeg gjøre dette igjen?!? 🙂

Som en kuriositet kan jeg nevnte at jeg endte på plass 4152 av over 50.000 løpere, så jeg er med andre ord bedre enn 91,5% av alle som stilte til start! Jippi!

Drømmen nærmer seg!

Det er kun 17 dager igjen til drømmen går i oppfyllelse. Drømmen? Løpe verdens mest berømte maraton, i en av verdens kuleste byer! Om 17 dager er det tid for New York Marathon 2014 – med MEG på startstreken!!

I mange år har dette faktisk stått på «bucketlisten» min – nemlig «å se mållinjen i NYC marathon». Fruen har hatt nøyaktig samme formulering – snedig sådan, for da trenger vi egentlig ikke å løpe 🙂 Men nå har det seg slik at jeg skal løpe, noe jeg har gledet og gruet meg til, og drømt om siden jeg fikk den glade beskjeden i vinter/våres!

Startnummeret har kommet – pulje 1!

I natt kom startnummerkortet på mail, og det er først nå jeg føler at dette virkelig skjer!

Så søndag 2.november, kl 09:40 NYC tid (kl 15:40 norsk tid) går startskuddet, og jeg legger i vei på mine 42.195 meter mot drømmen og mållinjen! En drøm går i oppfyllelse!!

Påmeldt sentrumsløpet 2015

Da var det ingen vei tilbake, i 2015 SKAL jeg under ´40 på mila! Første mulighet blir under Sentrumsløpet lørdag 25 april, et fantastisk løp i Oslo!

Gjeldende pers akkurat nå er 41:33 fra Kristinaløpet i Tønsberg i 2013, men med en skadefri vinter burde målet være innen rekkevidde! Dessuten har Michel høyt og hellig lovet at han er med på kjøret – så følg med!

Og kanskje du også blir fristet til å være med? I tilfelle kan du melde deg på her: Påmelding Sentrumsløpet 2015

 

påmeldt sentrumsløpet 2015
påmeldt sentrumsløpet 2015

Veien er målet

«Du skal løpe mange maraton i løpet av et år før du er i stand til å løpe ett maraton».

Oslo Maraton 2014 har inspirasjonsfilmen klar, og som løper må jeg innrømme at denne gir meg gåsehud! Jeg grugleder meg noe voldsomt til lørdag! 42.195 km er ingen spøk – det er langt. Utrolig langt!

Er man egentlig klar for denne distansen? Har man egentlig trent nok? Jeg bruker Forerunner 910 fra Garmin som pulsklokke, og har logget det aller meste jeg har gjort i år. Tallenes tale er klar:

Så langt i år har jeg logget 209 aktiviteter, beveget meg ca 2.851km og brukt ca 140 timer på dette. Av alle disse øktene er 54 av de løping, og til sammen har jeg i år løpt 461 km på ca 42 timer. Er dette nok mon tro? Vil jeg komme meg gjennom uten altfor mye vondter? For det kommer til å bli vondt, spørsmålet er bare hvor mye?!!

Og hvorfor gjør man dette frivillig kan man jo da spørre seg selv? Vel, se inspirasjonsfilmen fra i år, så kanskje du skjønner det? Og du? starten går 09:30 på lørdag, jeg løper til rundt kl 13. Om du er i byen da, kom gjerne å hei litt! Det gir mer motivasjon enn du kan forestille deg!

Endelig seier!

I går var det duket for 2 løp i Tjømekarusellen, et fantastisk løpstilbud på Tjøme. Det løpes 3 forskjellige distanser; barneløp, kort løype på ca 2,2 km og lang løype på ca 6,1km. Og i går var det hele 30 stykker på startstreken totalt!

Siden jeg skal løpe Oslo Maraton førstkommende lørdag var eneste alternativet denne gangen å løpe kort løype – viktig å spare på kruttet til helgen!! Så derfor benyttet jeg anledningen til å ta med William og løpevognen, så han også fikk gleden av å være med i det nydelige været!

Planen var å gi full gass fra start, og se hvor lenge beina holdt høyt tempo – mens jeg dyttet på vognen foran meg. Og planen fungerte ypperlig! Ut fra start lå jeg som nummer 2, tett i hælene på Jørgen som tok teten øyeblikkelig. Vi løp først 100 meter nedover, før en krapp høyresving og inn i en motbakke. Her måtte jeg gi noen meter, da vognen av naturlige årsaker ikke går like fort opp som ned… Men heldigvis var det en kort motbakke, og ut på flaten på toppen fikk jeg satt opp farten igjen! Etter flaten var det på tide med en ny høyresving, denne gangen ned en liten bakke.

Og som oppsummeringen til klubben skriver, om akkurat den svingen:

Ved gartneriet var undertegnede spesielt glad for at lille William var godt festet da vognen suste rundt svingen på to hjul.

Etter gartneriet var det igjen en liten motbakke, og igjen måtte jeg gi noen meter til Jørgen. Det var på dette tidspunktet klart at seieren kom til å stå mellom han og meg, da resten av feltet allerede var distansert.

Rett etter motbakken sto heiagjengen til Jørgen, men nå så jeg at han begynte å pese, og merket den harde åpningen (første km gikk unna på ca 3:45!) Like etterpå la han seg til siden opp en sti, og jeg benyttet anledningen til å suse forbi! William jublet i vognen! «heia pappa, heia oss»

Nå var det bare å gi full gass, og i det vi kom opp til asfalten før Solvangfeltet snudde jeg meg og så at vi hadde fått en luke på 30-40 meter. Gjennom Solvangfeltet økte luken kraftig, og da vi rundet ned til grusveien igjen var Jørgen borte. Nå var det bare 3-400 meter igjen til mål, og jeg sier til William «nå vinner vi!» «hurra! svarte han 🙂

Vi dundrer forbi Tjømehallen i en voldsom fart, og gir alt de siste metrene inn og under målseilet. Klokken stoppet på 8:23, ny klubb- og løyperekord! «Jippi!» sa William, og stråle som en sol. «Is nå, pappa?» spurte han også, og da måtte jeg smile 🙂 «Ja, vinnere får is» sa jeg, sånn må det være!

Vi rakk å hente litt saft før Ellen kom løpende – for hele familien var i dag med å løpe! Ole Henrik tok også en sterkt 3.plass på lang løype, med den gode tiden 25:58 – og var strålende fornøyd med det! Alt i alt en meget god dag!

(alle bilder er tatt fra Tjøme Løpeklubb)

100 meter igjen til målstreken, seieren er sikret!
100 meter igjen til målstreken, seieren er sikret!
Ellen på vei mot mål, jublende med en herlig sluttspurt!
Ellen på vei mot mål, jublende med en herlig sluttspurt!
Ole Henrik på vei mot 3.plassen
Ole Henrik på vei mot 3.plassen