Stikkordarkiv: glede

Oslo maraton 2014 – bedre enn fryktet!

Det er stille – fryktelig stille – rundt rådhusplassen litt over 09 lørdag 20 september. Det er overskyet og 9 grader. En nervøs far tripper langs skinnegangen, mens sønnen hans kommer og tar hånden hans. «pappa løpe?» spør gutten. «Ja, pappa skal løpe langt» er det nervøse svaret fra far. «Heia pappa!» sier gutten…!

På vei til start oslo maraton 2014
På vei til starten

Dette var dagen med stor D i kalenderen ved sesongstart. Oslo Maraton 2014 –  42.195 meter på asfalt, i hjembyen min Oslo. Tiden fra i fjor skulle revansjeres, følelsen skulle være mye bedre, skader skulle unngås! Dessuten var jeg «hjemvendt» Oslogutt, som denne gangen (og i fremtiden) representerer Tjøme Løpeklubb

 Stille før stormen – Oslo Maraton 2014 stormen

Jeg stilte meg opp i startområdet – pulje 1 –  og fant ballongen som viste 3:30 – denne skulle jeg se mest mulig av de neste timene (i følge planen da!) Det var 1 minutt til start, og folk trippet og hoppet. Det var varmt, svett og nervøst – akkurat slik det skal være. Svært få snakket sammen, de fleste stirret apatisk fremover mot startstreken, eller på hverandre. Sannhetens time var her! Det var nå vi skulle få svarene på om treningen har vært riktig! Det vil si, svaret begynte ikke før nesten 15 minutter senere, fordi for en gang skyld var det «tekniske problemer» (de manglet flere 100 m med gjerder!) og starten ble utsatt. Men speaker holdt humøret oppe, og spenningen var til å ta og føle på!

Endelig kom nedtellingen  – 30 sekunder til start – runget utover Rådhusplassen. 10-9-8-7-6-5-4-3-2-1 – GÅÅÅ og startskuddet smalt! Spontan applaus brøt ut blant de mange tusen løperne som skulle ut, og publikum heiet og klappet! Gåsehud!!!

Lett start

Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å løpe i ca 12 km/t, noe som tilsvarer 5 minutter pr km. Det er alltid noe kaos i starten, men det var jeg klar over, så jeg lot meg hverken stresse eller rive med av tempoet denne gangen – en perfekt start! Løypa går først via Vika – Skillebekk og ned til Skøyen, før vi løper langs E18 innover igjen, passerer Tjuvholmen og Aker Brygge før vi er inne på Rådhusplassen igjen. Det var nå løpt 8 km, og jeg passerte på 38:55, ca minuttet foran planen. Men pulsen var god, beina var sterke, og jaggu sto ikke Ellen og William og heiet med plakater! FOR en motivasjon!

Ellen og William sto med plakater langs løypa og heiet! Stolt øyeblikk!
Ellen og William sto med plakater langs løypa og heiet! Stolt øyeblikk!

 

8km – 20 km; fokus fokus fokus!

Aker Brygge via Operaen, Sørenga, Middelalderparken, Botanisk Hage og Karl Johan. Her går løypa på kryss og tvers av sentrale deler av Oslo sentrum, noen steder blottet for folk (mellom Operaen og Botanisk Hage), mens andre steder er det masser av folk som heier (type Karl Johan). Det som holder fokuset oppe er musikkposter som dukker opp her og der, samt det at man hele tiden holder igjen farten – det er tross alt bare første runden!

Rett før man runder opp til Karl Johan (hvor man faktisk møter litt av et folkehav!) sto flere kjentfolk, Jørgen og Frida hadde motiverende ord å komme med! Nok en grunn til å fokusere på teknikk, bein og holde igjen! Her skal det løpes! Jeg rundet Stortinget, ned ved Saras Telt, og der sto igjen Ellen og William! Ellen hadde gel klar til meg, William med entusiastiske tilrop! Energi både mentalt og flytende!

En midlertidig venn

Noe av det som gjør maraton så «folkelig» er det at man løper med forholdsvis lav puls (ihvertfall vi mosjonister), noe som gjør at man kan prate med andre! Jeg har ihvertfall ikke sjanse til å være stille i over 3,5 timer, så jeg snakker litt her og litt der med vilt fremmende mennesker.

Skjebnen ville det slik, i det vi passerte 21,2 km på 1:43, at jeg begynte å prate med en fyr. Gerhard sto det på startnummeret hans (vi hilste aldri), men at han og jeg skulle bli gode venner de neste 21 km ble raskt veldig tydelig! Vi holdt samme fart, begge hadde blå trøyer, og vi var snakkesalige begge to – en perfekt kombinasjon for å komme seg gjennom del2 av Oslo maraton!

Man blir sliten av å løpe – det er det ingen tvil om. Særlig etter 25-27 km begynner kroppen å merke at man har løpt en god stund. Steget blir seigere, pulsen går litt opp, og farten går litt ned. Det er nå man gjerne møter den berømte og beryktede «veggen»

Løpeveggen

Grunnen til at det kalles «veggen» er litt fordi det føles sånn også. Alt stopper opp, beina er seige som sirup, hodet sier nei, alt skriker inni deg! Dette skyldes som regel at man er tom for karbohydrater, og energilageret i kroppen er omtrent brukt opp. Det fins som regel to (tre) måter å løse dette på: 1: begynne å gå for å roe ned kroppen, 2: få i seg masse næring (gel, energibar, banan eller lignende) 3: ignorér hele greia, smerte er midlertidig!

For min del kom aldri veggen, dette skal jeg ene og alene la all ære for gå til Ellen, for jaggu dukket ikke hun, William, Cornelius og Marthe opp etter 29 km, rett før jeg følte at det begynte å bli tungt. Deres motiverende tilrop og gode kommentarer var akkurat det jeg trengte på det tidspunktet!

En som derimot virkelig kom inn i veggen, var en fyr ved navn Anders. Han tok igjen meg og Gerhard, men vi så fort at han begynte å slite med tempoet – åpnet nok litt for hardt! Så hva gjorde vi? Vi snakket med han, oppmuntret han, holdt praten i gang, og hver gang han sakket litt akterut – ja da snakket vi han opp igjen. Så gleden var stor da jeg fant denne på Facebooksiden til Oslo Maraton etter løpet:

Skjermbilde 2014-09-23 kl. 15.52.11

Det skal legges til at Anders forsvant fra oss rundt 33 km, men all honnør til at han virkelig prøvde (og lykkes!)

Siste energiboost inn

Fra 36 km er det egentlig bare å «cruise inn», ihvertfall føltes det sånn! Dette var dagene da ABSOLUTT ALT stemte! Beina var gode, ingen kramper (selv om det var nesten at de satte seg rundt botanisk hage) og humøret på topp hele veien! Jeg og min nye venn Gerhard koste oss virkelig gjennom byen, og passet på hverandre – for en mann!

Passering 39 km, 3 km igjen. Jeg ser på klokken, og blir overrasket: Ny pers er innen rekkevidde! Jeg så på Gerhard og sa at jeg følte meg sterk, hadde mer igjen å gi, «bare løp» svarte han! Jeg gira ned, fikk fart på beina og fokuset ble flyttet fremover! Feier forbi Ellen, William, Cornelius, Marthe samt Hanne og Kristine som også hadde dukket opp (de kommenterte at jeg så litt sliten ut akkurat da – neida, jeg var bare fokusert!) «Dette blir ny pers» skriker jeg ut! Stolt som en hane!

Rundet opp Karl Johan, og nå slet jeg med å holde igjen tårene – så mye mennesker, så mange som heiet! Og siden vi løp med navn på startnummeret var det mange som sa «heia Caspar!!», og alle som jeg registrerte heiet på meg fikk en tommel opp tilbake 🙂

Bakken opp baksiden av Stortinget, og én km igjen! Dette var innenfor alle rammer og muligheter! Jeg dundrer ned Prinsens gate (føltes ihvertfall sånn) rundet hjørnet ved Kongens gate, og bort til Rådhusgata. 400 meter igjen – og DER sto jaggu hele fanklubben IGJEN! Nå var jeg et eneste stort smil – dette var gøy! På toppen av bakken ved Rådhusgata var det bare en bitteliten nedoverbakke til målseilet, og her sto det mye kjentfolk! For en motivasjon til å gi gass inn! Tjøme løpeklubb var tungt representert, og tok noen flotte bilder: (flere finnes på bloggen)

200 meter igjen av Oslo maraton
Kun 200 meter igjen til mål! Foto: Stine Skog Hansen, Tjøme Løpeklubb

Følelsen av å fullføre et maraton er enorm! Gleden, tårene, utmattelsen – det kan nesten ikke beskrives. Derfor lar jeg målfotoet som Kondis tok av meg beskrive det meste:

Oslo maraton 2014 målgang
SÅÅÅÅ glad er man når man passerer målstreken! Foto: Kondis/Erling Pande Braathen

Jeg krysser målstreken, ser på klokken, og jubler enda mer! 3:34, og ny pers med 4 minutter! 30 sekunder senere kommer Gerhard til mål, og jeg går bort til han. Vi omfavner hverandre, og klemmer lenge. Takker for turen, for hjelpen, for praten! Vårt tilfeldige vennskap er nå over, men for begge ble det en seier! Vi ønsker hverandre lykke til videre, og går hjulbeint hver vår vei.

Etter målgang kom hele fanklubben gående, og Cornelius hadde både muslibolle og cola til meg! Akkurat det man trenger etter en kraftanstrengelse av dimensjoner! Krampen kommer, og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Mest latter, samt noen tårer renner – utmattelsen, gleden, stoltheten – det er mange følelser som strømmer på. Mest av alt er jeg lykkelig over å ha fullført uten skader, og til ny pers!

Fullført Oslo Maraton
Litt sliten etter løpet, deilig å legge seg ned!
Medalje fullført Oslo Maraton
Medaljen – det synlige beviset på fullført Oslo Maraton 2014!

Og hvordan har det så gått etterpå? Vel, kroppen er støl, musklene har fått mye juling. Har noen solide vannblemmer på tærne, men hofter, rygg og knær kjennes bra ut! Og i skrivende stund er det 39 dager igjen til neste maraton – nemlig det verdensberømte New York Maraton! Snakker vi sub 3:30 der?!?

Vannblemme 1
Vannblemmen som jeg ikke kjente før etter målgang

Delt glede er dobbelt glede!

Jeg skal ærlig innrømme at det jeg har savnet mest siden jeg flyttet fra Oslo (treningsmessig) var sammholdet som var i TreningsCamp, både på fellestreninger og på konkurranser. Her var det mange som dukket opp, noe som gjorde det lettere å motivere seg for trening, og ikke minst dele treningsgleden.

Derfor var gleden stor da jeg for to uker siden oppdaget Tjøme Løpeklubb, et lokalt initiativ på Tjøme som allerede har fått over 50 medlemmer siden oppstarten i juni! I går var vi med de for første gang (ja, hele familien er medlem, og William er til og med yngste medlem i klubben!) for det skulle tas bilder til lokalpressen. Etter en kort fotoshoot ble det selvfølgelig tid til en løpetur også, så da strøk vi til skogs alle sammen! Helt supert å endelig komme inn i et bredt løpemiljø igjen! Tjøme Løpeklubb har felles treninger hver tirsdag og torsdag, samt at det med jevne mellomrom arrangeres løpekaruseller. Det har til og med Kondis.no omtalt på nettsidene sine! Så her blir det mye moro fremover! For alle vet jo at delt glede er dobbelt glede, og i går gledet vi oss alle 10 (inkludert fruen og William som logget over 6 km løping!) som løp rundt i skogen og langs kysten på Tjøme! (totalt endte det på ca 19 km løping, ikke ille for en bonustur på en søndag!)

Og enn så lenge har jeg faktisk også klubbrekorden på 5 km terrengløp, med mål om å være øverst på listene både på Triathlon sprint, halvmaraton og maraton innen året er omme! Så er du på Tjøme en tirsdag eller torsdag fremover, bli med på løpetur kl 19!

Med vind i seilene

Været er noe vi i Norge er særdeles opptatt av – og med god grunn! Vi bor i et værutsatt land, med flotte årstiden, men også mye blåst – særlig fra nord. Den siste uken har det vært generelt mye fint vær på Østlandet, med lite vind og optimale treningsforhold. Derfor var det med skepsis jeg leste meldingen i forrige uke at det skulle komme snø på Østlandet i dag…

Litt sånn jeg følte meg i går :)
Litt sånn jeg følte meg i går 🙂

Heldigvis var det bare snakk om reduksjon i temperaturen, samt en god vind fra nord. Vanligvis er det nordavind om morgenen og sønnavind om ettermiddagen i Tønsberg-regionen, noe som gir motvind både til- og fra jobb. Men ikke i går…!

På vei inn til jobb om morgenen var det helt vindstille, sol og nydelige sykkelforhold! Faktisk var det så deilig at jeg ønsket at veien var dobbelt så lang (35km i stedet for 17!)

Hjem igjen ble en sann fryd, for i løpet av dagen hadde det blåst opp, og en deilig nordavind blåste friskt i ryggen. På tross av både veiarbeid og fotgjengerfelt man må benytte ble det ny solid pers hjemover, med en snittfart på 32 km/t, og følelsen av at noen «dyttet meg i ryggen» hele veien hjemover – herlig! Og for å toppe det hele var jeg oppe i 61,2 km/t i den lengste nedoverbakken, også dette ny rekord 🙂 Lover bra for sesongen dette her!

Gårsdagens sykkeltur ser du her:

Jobb og hjem tirsdag 29 april

Motivasjon, sa du?

Selv om det ikke er svømming som er den kuleste delen av treningshverdagen, så kan fint videoen under brukes til inspirasjon når kl er 06.00 og man skal ut og løpe 17,5 km til jobb!

Det er dette jeg elsker, dette som er gøy, og dette som driver meg! Og man kan alltids trene enda litt bedre, smartere og hardere!

[youtube=http://www.youtube.com/watch?v=Tzm6TEManmQ&w=560&h=315]

Årets siste?

Det kan fort ha vært årets siste tur på racer`n jeg hadde i morges, vi snakker tross alt 15 november! Men etter en morgen som i dag kjenner jeg at det faktisk ikke gjør noenting, for det var en verdig avslutning! Blikk stille, tåkete, en vakker soloppgang på min vei over Nøtterøy… Skjønner godt hva Allan mener med treningsglede etter en slik tur! Stillheten, pusten, muskler i arbeid – alt som fungerer i perfekt symbiose! Deilig!

Litt vemodig er det selvfølgelig at jeg må tilbake til terrengsykling med piggdekk fremover, men vinteren går fort, og plutselig er jeg tilbake på setet igjen! Dessuten, det er jo ganske deilig å sykle midtvinters i -10 grader, og alle bilistene bare ser på meg med en blanding av sjokk og vantro 🙂 Livet på landet… Deilig!

Vakkert over Nøtterøy på morgenkvisten
Vakkert over Nøtterøy på morgenkvisten
Min trofaste følgesvenn gjennom regn, sludd, vind og sol i år! Takk for mange fine mil og timer sammen, nå skal du få litt velfortjent pleie og hvile – vi sees til våren!