Når ull blir til gull

Oslo Maraton 2015

Det er få ting som kan måle seg med å løpe maraton i Oslos gater – spesielt for en hjemvendt utflytter! Derfor var forventningene store, og formen god, da jeg kjørte retning Oslo på torsdag.

Vi skulle en liten tur på IKEA, og der begynte plutselig hosten å komme, stemmen begynte å sprekke, og halsen murret. Hva var dette for noe?

Dagen før dagen

Fredag morgen var det ingen stemme å spore, hosten hadde satt seg, og brystet var blytungt! Hva gjør man da? Jo, man spør Facebook! Og Facebook hadde svar!

Gode tips fra Facebook
24 kommentarer med kjerringråd, bør bli frisk av mindre 🙂

Etter å ha dyttet i meg det som fantes lovlig tilgjengelig av c-vitamin, ingefær, sitron, honning og annet snacks var det bare å prøve å sove litt, for å se om formen var bedre på lørdag. Vi kan vel late som den var det 😉

Raceday

Havregrøten ble inntatt til frokost, løp til t-banen og hadde allerede glemt lommebok, sportsdrikke og banan. Godt som gull… Heldigvis er det enkelt å få tak i både mat og drikke nede i byen, så næringsinntaket var i det minste på plass.

Rett før start traff jeg på en kjenning fra Bislett 50K, nemlig André. Han har fullført Norseman siden sist vi snakket sammen, så vi hadde mye å prate om! Stilte oss opp sammen i pulje 1, og la på sprang da startskuddet gikk.

Selve løpet

De første 3-4 km gikk overraskende bra. Vi lå langt foran 3:30 ballongen, beina kjentes gode, pusten var god (potte tett i nesa da), og enn så lenge var tankene like lyse som det fantastiske høstværet vi løp i! Men hvor lenge var Adam i paradiset?

Jeg kjente allerede ved Skøyen (ca 5 km) at brystet var tettere enn det burde være, og kroppen ikke var helt på lag med hodet og ønskene mine. Men vi biter tennene sammen, ignorerer alt som ikke kjennes «riktig ut» og gir gass videre.

I år skal Oslo maraton ha skryt. I fjor var det helt krise, da vi ikke fikk annet enn drikke underveis. DET hadde de endret på i år! Samtlige drikkestasjoner hadde bananer tilgjengelig, vi fikk vann, sportsdrikke, cola, redbull, kaffe&cola og til og med kjeks underveis. Helt supert! Og stasjonene var aldri mer enn 5-6km fra hverandre, så det var god tilgang på næring underveis!

Tilbake til løpet, der jeg og André prater og koser oss gjennom Oslos gater. Publikum var flinke til å heie i år, stemingen var god, og beina var lette (bare ikke brystet). Vi passerte 21k på ca 1:46 (gratulerer med ny pers, André!), noe som estimerer sluttid på ca 3:32, og med en god spurt kan det bli ny pers.

Kjelleren

Så var det dette med den mørke, dype maratonkjelleren da… Når brystet gir etter, beina verker, og hodet ikke vil – da er det bare å prøve videre så godt man kan! Første stopp kom etter 22km, da fikk André krampe i ryggen, og vi tok det rolig (dette var et skikkelig lagsamarbeid!) Etter 24km stoppet vi under broen på Skøyen, for å slippe opp skolissene. André ymtet frempå at jeg kunne løpe, men jeg kjente at det var bare å glemme, denne kroppen ville ikke mye!

Drikkestoppen etter 27km ble første av mange (alle) de resterende drikkestoppene vi gikk gjennom. Faktisk sto vi helt stille og drakk, og ruslet videre til magene roet seg ned.

Siste passering rundt Aker Brygge og Rådhusplassen var litt magisk i år, da det var utrolig mye mennesker ute som heiet og jublet. Akkurat nok til at vi kom oss videre!

Etter 30km var André ute av kjelleren, akkurat i tide til at det var plass til meg der nede! Heldigvis var han flink til å prate meg gjennom det, fokusere på positive tanker, samt distrahere meg når det var som mørkest (gulpet opp banan og sportsdrikke minst 3 ganger langs løypa). Og plutselig var vi på løypas høyeste punkt – Tøyen. Nå var det bare 4 km igjen til mål, dette skulle vi klare!

Målgang med stil

Da vi kom inn i kvadraturen og hadde litt over 2 km igjen sto Ellen, William og mamma. Jeg ga de en god klem, og sa at de må komme seg mot målstreken, så ser jeg de igjen der. Som sagt så gjort, jeg løp opp Karl Johan, rundt Stortinget, og opp siste bakken ved Hansken og ned mot Rådhusplassen. Der ropte mamma, og sa at Ellen og William sto lengre ned i veien.

Under 200 meter før mål løftet Ellen William over gjerdet, og gav han til meg. Jeg bar han på armen nedover, mens folk jublet og klappet. Siste 50 metrene satte jeg han ned ved siden av meg, tok han i hånden, og vi løp i mål sammen – mens folk klappet og ropte «heia!». Tårene mine rant, og William hadde stjerner i øynene. Rett etter målgang klarte jeg ikke annet enn å holde rundt han, og takke han for at han ble med de siste metrene. Kroppen skavl, og tårene rant. André fikk også en god klem som takk for turen – vi klarte det sammen! Og jaggu ble det ikke ny pers på han også, 3:54 kom vi inn på – anstendig tid for 2 slitne herremenn!

Etter målseilet får man medalje rundt halsen, før tilbudet om mat og drikke for en gangs skyld var ypperlig! Boller, kjeks, bananer, saltpølse, iskaffe var bare noe av det vi kunne forlyste oss med! Og da gjør det ingenting at krampene kom jagende én etter én etter målgang, og jeg til slutt lo på meg kramper i magen fordi de satt så mange andre stedet!

Hvilken følelse sitter jeg så igjen med etter løpet? Jo, formen var knallgod, men når man blir forkjølet er det lite man kan gjøre med det. Derfor er jeg stolt og glad etter årets løp, jeg klarte å skyve unna de negative tankene (litt ihvertfall) og heller fokusere på å ha en fin tur i Oslo – noe det så til de grader ble!

 

Stolt og glad - kom meg gjennom!
Stolt og glad – kom meg gjennom!

Oslo Maraton, vi sees igjen – jeg har noe uoppgjort med deg tidsmessig! Hvem er med i 2016?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *