Alle innlegg av Caspar Rieber-Mohn

Aldri for gammel for å bli…

Kretsmester!!!

Noe jeg faktisk ikke hadde trodd jeg skulle få oppleve, men som likevel slo til i kveld! Tønsbergjoggen arrangererte KM på grusveien rundt messeområdet, og jeg og min niese Anne-Lise tok turen opp for å springe i skogen! Og det ble faktisk braksuksess for begge to, familien fikk ikke bare én men TO nye kretsmestere i løping i dag!

Det var perfekte løpeforhold i dag, med ca 19 grader ved start, og tørr og fin vei. La meg tidlig i en tetgruppe bestående av 5-6 andre, og jobbet på for å følge feltet. Ca midtveis så jeg at vi hadde fått en god luke til resten av konkurrentene, og da var det på tide å trykke til litt ekstra. Giret opp det jeg hadde, og ristet av meg et par konkurrenter, men to ungfoler var det dessverre lite å gjøre med – heldigvis er begge under 17, og dermed i en annen klasse!

Klokket inn på 4:56 på 1.500 meter, 3 plass totalt av 31 deltakere, og best i klassen! Dette var stas!!

Starten har gått!
Starten har gått!
Spurten, kun 2 sek unna 2.plassen
Spurten, kun 2 sek unna 2.plassen
2 glade kretsmestere!
2 glade kretsmestere!

 

Livet er herlig!

Lørdag smeller det igjen; svømming, sykling og løping står på programmet!

heldigvis melder yr.no fint vær til helgen, så dette blir moro!

Triathlon er egentlig bare noe man gjør for moroskyld, gleden av å ha melkesyre i lårene, puls i pannen, følelsen av en herlig blanding av galskap og mestringsglede! Digger det!

Forrige konkurranse på asfalt var Ringshaug i juni, det så slik ut:

Bilde
Klar for start!

Hvordan går det så i bytri på lørdag? Gjett gjerne slutttid! Det skal svømmes 750 meter, sykles 20 km og løpes 5 km, alt i Tønsberg sentrum! Kom gjerne og se på!!

Innsiden sett fra utsiden

Jeg var så heldig å bli plukket ut som vinner i Xtra personell sin Marcialongakonkurranse rett før jul, og møtte forventningsfull opp på Gardermoen i grålysningen fredag. Der ble det samlet en liten gjeng som skulle over til Italia for å karre seg gjennom endeløse mil i Val di Fiemme.

At det kom til å bli en minnerik tur slo oss allerede på flyplassen i München, da vi fikk leiebilen vår – en Ford Transit med sommerdekk! Godt vi bare skulle over ett fjellpass på 1.800 meters høyde midtvinters…!

Ford Transit med sommerdekk!
Ford Transit med sommerdekk!

Vi hadde en fantastisk kjøretur gjennom Tyskland, Østerrike og Italia, med en spektakulær utsikt i finværet. De som ikke har kjørt i Alpene – gjør det! Majestetisk fjell og dype daler er hva som venter!

Vel fremme og innkvartert på hotellet i Molina kjørte vi straks opp til Cavalese for å studere byen nærmere og få oss litt lunch. Synet som møtte oss var norske flagg overalt, hopetall av nordmenn, og en herlig stemning full av forventninger til løpet på søndagen. Vi fikk hentet startnummerene våre, og kjent litt på nervene før løpet – dette bar bud om en fantastisk skiopplevelse!

Hotellet i Molina
Hotellet i Molina
Utdeling av startnummer
Utdeling av startnummer

Fredag kveld fikk vi litt informasjon om helgens planer, samt hva Team Xtra gjør av forberedelser til rennet – og det er ikke lite! Ski skal testes og testes og testes igjen, både på spenn, glid og til sist struktur. Team Xtra sin manager fortalte om drikkestasjoner, lagtaktikk og forberedelser og forventninger til rennet. Det er en grunn til at proffene har et røslig apparat rundt seg!

Smørebilen
Smørebilen
Vinnerskiene på innsiden av smørebilen :)
Vinnerskiene på innsiden av smørebilen 🙂

Lørdag bar det opp på VM-stadion i Val di Fiemme for litt staketrening med ingen ringere enn Jens Arne Svartedal. Vi fikk pusset litt på teknikken og fikk med noen gode tips inn til rennet, før vi gikk den siste milen av løypa ned til Molina. Delig å kjenne Italiensk snø under beina!

Teknikktrening
Teknikktrening
Teknikktrening
Teknikktrening
VM stadion i Val di Fiemme
VM stadion i Val di Fiemme

Stemningen lørdag kveld var forventningsfull, og en smule nervøs – særlig da vi fikk hentet skiene våre som smøreteamet hadde preppet for oss. Dette måtte jo bare gå veien!

Renndagen var det tidlig opp, kaste i seg litt frokost, før avreise til start. Starten på Marcialonga er en smule spesiell, da man blir sluset inn i bur som om man var kuer samlet sammen før slakteren. Eliten starter på startskudd med helikoptere hengende over seg, mens vi ”kuene” opplevde at vi ble sluppet ut av båsen i puljer – sprintet bort til sporet, for så å begynne å gå. Ingen ordning der med andre ord!

Klar til start!
Klar til start!

 

Som useedet med startnummer 6297 (av ca 7500) hadde jeg allerede bestemt meg for å ta det med ro ut fra start. Dette viste seg meget klokt, da vi allerede etter ca 2 km møtte en vegg av mennesker og ble stående stille 10-15 minutter. Søndagstur!

På vei opp til vending 18 km i Canazei hadde Team Xtra to egne langestasjoner for oss, noe som holdt motivasjonen og humøret oppe! Det hjalp selvfølgelig også å høre at det hadde blitt 4-dobbelt Team Xtra i mål!

Fra vending 18 km går det strake veien nedover, gjennom masse hyggelige landsbyer. Inne i byene er snøen så-som-så, stort sett kunstsnø som er håpløst å gå på. Men stemningen er upåklagelig, så det gjør ingenting!!

I Predazzo, etter ca 45 km, sto igjen Team Xtra med en egen langestasjon, og jeg fikk noen siste oppmuntrende ord før jeg gikk videre. De som ønsket det kunne stå av løpet her, men for min egen del var det ikke noe alternativ å gi seg nå. Strålende sol, ikke for kaldt, og en fantastisk stemning rundt løypa gjorde sitt til at dette måtte nytes så lenge som mulig!

På vei nedover dalen passerte løypa VM-anlegget som skal benyttes om få uker, en deilig følelse å gå der Northug, Bjørgen og de andre skal i aksjon senere i vinter!

13 km igjen!
13 km igjen!

Hadde fin flyt hele veien til bunn av dalen i Molina, der stoppet jeg hos Toko og fikk lagt på litt smøring under skiene – det var tross alt 6-7 km igjen, hvorav de siste tre er rett opp! Benyttet også anledningen til å få i litt ekstra næring og gel, det røynet på kreftene nå…

Før siste bakken hadde jeg bestemt meg for å bite tennene sammen og bare komme opp, noe som gikk overraskende bra. Kan ikke si at det gikk spesielt fort, men alle menneskene som heiet langs løypa var en ekstra vitamininnsprøytning på vei oppover. Ved skiltet ”Ultimo Kilometro” skjønte jeg at dette gikk veien – jeg hadde snart fullført Marcialonga! Oppløpet ble en parademarsj, og klumpet i halsen vokste seg stor og god på vei under målseilet. Mestringsfølelsen skal man ikke kimse av!!

Målseglet og innspurten
Målseglet og innspurten
Stolt gjennomføring!
Stolt gjennomføring!

Vel i mål ble vi plukket opp av Team Xtra og varmet oss i bilen før vi kjørte tilbake til hotellet. Det er vel unødvendig å gå i detaljer på hvordan kvelden forløp, men det må sies at et er stas å bli servert sprudlevann av vinneren av Marcialonga 2013! Og for en bankett og fest det ble!!

Legenden lever fortsatt!
Legenden lever fortsatt!

Alt i alt var det en helt fantastisk tur, med positive og glade mennesker, sterke naturopplevelser, og en mestringsfølelse i verdensklasse! Tusen takk for turen, og takk for alle gode minner!!!

JEG HAR DEBUTERT!

*dette innlegget ble første gang publisert på treningscamp.com

Det føltes ut som galskap, da klokken pep ca 08 lørdag morgen, og jeg tittet ut på det grå, kalde høstværet. Dette var dagen jeg hadde tenkt på i månedsvis, som jeg både har gledet meg til og ikke minst gruet meg til. Hver eneste treningstur i hele år har denne dagen ligget og spiret som et lite frø i bakhodet mitt, og nå var dagen endelig her. Jeg skulle debutere. I Oslo. På hjemmebane. På maraton.

Maraton. Selveste maraton. 42.195 laaaaaange meter. På asfalt. Dette kom til å bli vondt!

Før start møtte jeg Vemund, og vi tuslet litt rundt og roet ned hverandre (mest han som roet ned meg egentlig, Vemund har jo gjort dette flere ganger før!). Kvelden i forveien hadde jeg bestemt meg for å løpe i knekort thights og løpeskjorte. Heldigvis hadde vi fått utdelt hansker i goodiebagen med startnummeret, og en buff var trygt plassert rundt halsen. Dette føltes litt lite ut da det var 5 minutter igjen til start, og det begynte å dryppe fra oven. 9 grader var det også, og en litt sur vind fra nord. Men, vi er da vikinger, og litt kaldt drag har da aldri stoppet oss!

Stilte meg opp sammen med ballongene som sa en sluttid på 4:00, og der gikk jeg på Christopher – mannen som skulle redde meg i dag! Vi småpratet litt lett (og nervøst) før start, og plutselig gikk startskuddet! Da var det bare å henge seg på puljen, og satse på at formen var god nok. Ingen vei tilbake nå!

De første km gikk veldig greit, vi pratet og var positive. Dette skulle vi klare sammen! Fokus lå på å åpne rolig, ikke la seg rive med, det er tross alt langt igjen. Løypa tok oss fra Rådhusplassen via Skillebekk og ned til Skøyen. Artig å løpe konkurranse i området jeg har trent mye, og bodd i store deler av livet mitt. Første drikkestasjon kom etter litt over 5 km, da mistet jeg Christopher et øyeblikk. Jeg innså fort at jeg har mye å gå på når det gjelder spisse albuer for å sikre seg bananer, vann og sportsdrikk, men jeg klarte å beholde roen, og var på siden av han igjen noen km senere.

Vi løp over Tjuvholmen, Aker brygge og deretter bak festningen, før vi rundet Operaen på vei ut mot Sørenga, og den kjedelige delen av løypa. Christopher fikk hold etter ca 14 km, men vi holdt sammen. Roet ned tempoet litt, fokus på steget, brystet frem, risting av armer. Det var lenge igjen, og dette skulle vi komme oss gjennom! Og det klarte vi, for innen vi kom til Grønland for første gang var begge i slag, og humøret på plass igjen!

Ved vending kjente jeg at jeg hadde vært ute en god stund, men 1:58:30 lovet godt for sluttid under 4 timer. Beina holdt fortsatt overraskende godt, og vi hadde humøret på topp. Siw-Mette kom med oppløftende ord etter noenog20 km, nok til at vi holdt drivet og farten oppe.

Det sies at et maraton begynner etter 30 km, og det gjorde det så til de grader. Rett etter at vi passerte Operaen for 2 gang etter 32 km løp jeg fullstendig inn i veggen, og kroppen truet med å bli der. Heldigvis hadde jeg Christopher ved min side, som bidro til å dra meg gjennom de neste tre km, holde hodet og farten oppe, og fikk meg gjennom bøygen. Men det var på nippet til at jeg ga opp der!

Opp siste runde over Oslo S måtte Christopher gå, så han sendte meg videre alene med oppmuntrende ord. Jeg hadde nå sluppet gruppen med 4:00 et stykke foran meg, men overraskende nok var det fortsatt litt saft igjen i beina. Det var bare å bite tennene sammen, det var tross alt bare 7 km igjen til mål. Rett før Grønland var det også en drikkestasjon, og etter å ha fått i meg næring skjønte jeg at dette kom til å gå veien!

Passerte skiltet for 38 km på vei ut fra Grønland, og nå var det stort sett nedover igjen. Klokken viste 3:33, og med bare 4 km igjen begynte jeg å skjønne at 4 timer var innenfor rekkevidde. Dessuten var fartsholderen til 4 blank bare 50meter foran meg, så her var det store muligheter!

Ned fra rampen ved trafikkmaskinen og inn i sentrum igjen var jeg plutselig helt foran fartsholderen, og fikk noen oppmuntrende tilrop fra han: ”dette klarer du fint, ikke langt igjen nå”! Og det, sammen med colaen på siste drikkestasjon, var akkurat den vitamininnsprøytningen jeg trengte! Plutselig var jeg på Karl Johan, og beina holdt fortsatt følge med meg! Rundet inn til Stortingsgaten, og der sto skiltet om 800 meter igjen! Dette kom til å gå!

I det jeg er i ferd med å runde siste bakken ved Skansen har smilet mitt hengt seg opp bak ørene. Jeg kommer til å klare mitt første maraton! Jeg titter opp, og der ser jeg først Ellen, Cathrine, Ketil og barnevognen med William, før jeg ser målseilet noen få hundre meter lengre ned i bakken! Det er bare å gi gass inn!

100 meter til mål, dette går!
100 meter til mål, dette går!
Jeg klarte det!!!
Jeg klarte det!!!

På oppløpet ser jeg på klokken, og strekker armene triumferende i været. Passerer målseilet på 3:56:39, godt under målet på 4 blank! Jeg jubler! Jeg er så glad, så stolt! Følelsene velter fremover, og alt kommer på én gang: gleden, stoltheten, tårene, krampen! Dette var stort! Kort etter målgang kommer også Christopher inn, også han under 4 timer! To slitne, men lykkelige menn gir hverandre en god klem, og takker for en fantastisk opplevelse! Dette skal gjentas!

Jeg finner Ellen og de andre etter målgang, tårene renner – jeg er utslitt og veldig veldig stolt! Ellen har kjøpt en ekstra medalje til meg som premie – og en ballong! Jeg tar imot mens tårene renner, og jeg så vidt klarer å snakke. Men jeg får rettet meg opp og får frem et urbrøl – har jo tross alt fullført et maraton!!!

Så sliten ser man ut etterpå...
Så sliten ser man ut etterpå…
men en ballong og en ekstra premie hjelper på humøret!
men en ballong og en ekstra premie hjelper på humøret!
Vikingbrølet etter målgang!
Vikingbrølet etter målgang!